Humor uten hjerte

Historien viser at makt og makthavere tenderer mot det pompøse. Makt er som et flygende teppe - etterhvert blir tyngdekraften en illusjon. Journalisten tror han er forfatter. Politikeren aner han kan bli statsmann. Banalitetene opphøyes til prinsipper. Ingen i Norge i dag er bedre til å avsløre denne hulheten enn Are Kalvø. Men han gjør det uten varme. Slik viser han at det er et langt sprang fra flink satire til ekte humor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Are Kalvøs og Ragnar Hovlands revy på Det norske teatret går nå for fulle hus. Tidvis har køene til billettlukene sneglet seg langt utenfor norskdommens katedral i hovedstaden. Alle vil se revyen 'Tusen år og like blid', og det bør de. Revy er best på teater.

Samtidig er det noe som skurrer. Det som skjer på scenen avslører at det er forskjell på kynisme og vidd. Are Kalvøs budskap er kort og godt at det meste i verden og norsk historie er falskt. Alle - og i særdeleshet makthavere - bærer masker. Dette er et av de eldste temaer i kultur- og litteraturhistorien, og ingen har poengtert det bedre enn H. C. Andersen i eventyret om 'Keiserens nye klær'. Andersen er nådeløs, men forklarer oss samtidig forfengelighetens menneskelige sider. Kalvø - som ikke er noen Andersen - er bare nådeløs.

  • Revyen har fått kritikerne til å legge seg flate. Fra denne nokså uspennende posisjonen sier de flere ting som er riktige: Forestillingen er poengsterk, den er godt teater, regi og teknikk er profesjonell og hovedforfatteren er blitt en slags skuespiller. Så langt stemmer det meste. Men jeg forbauses over at så få får øye på en manglende dimensjon i denne megasuksessen. I all sin ordkjappe prakt er nemlig forestillingen kynisk, den er kald, den er selvgod og uten visdom. Kort sagt: den mangler varme og innlevelse.
  • Derfor svikter revyen det som er kilden til humorens evige liv: Selvinnsikt og selvironi. Vi ler av andre, ikke av oss selv. Are Kalvø forfører oss til å tro at vi ler av makten og derfor er på parti med den lille mann. Men kanskje er det slik at radiosatirikeren og revyforfatteren selv er en makthaver, og har vært det lenge. At det vi egentlig opplever på scenen og i 'Hallo i uken' er en dialog mellom to typer makt. Den som er og skal være fri, og den som hele tida må lete etter det grå kompromiss. Hvis det er riktig, skal vi huske at elegant forakt også er makt.
  • Dette betyr ikke at noen skal la være å se forestillingen. Tvertimot. På scenen skjer også en spennende osmose mellom tradisjonell politisk revy og profesjonelt teater. Bare det er verdt superlativene fra avisenes kritikere. Men Kalvøs revy bør ikke bare anmeldes som teater og prosjekt, men også som politisk ytring.
  • Det er et paradoks at den forrige teatersuksessen i Norge var Arthur Arntzens 'Den fordømte nordlendingen'. For Arntzens humor har et helt annet kaliber enn Kalvøs. Nordlendingen er like rå i virkemidlene og minst like maktkritisk. Samtidig eier Arntzen en genuin varme og nysgjerrighet der Kalvø bare har et kuldetermometer. Arntzen tror på menneskene med alle deres svakheter, halvsannheter og trang til forfenglighet. Kalvø nøyer seg med å forakte makthaverne. I dette er det en dimensjonsforskjell.
  • Dikteren Andre Bjerke satte for lenge siden et stempel på den hjerteløse humor. Han beskrev den latter som på 30-tallet kunne reise seg fra de radikale benkene i Studentersamfundet i Oslo. De sosialistiske akademikerne i Mot Dag hadde makten der, men ikke noe annet sted. Bjerke sa de hadde dynamitt i smilehullene. På den måten beskrev han også den enøyde satirens begrensinger.
  • Som politisk våpen kan humor bare bli effektiv når den er inkluderende. Når det skapes en gnist mellom oss selv og den vi ler av. Da sprekker trollet og vi ser at keiseren ikke har klær på seg.