«Hun er mitt liv 24 timer i døgnet, men jeg vil virkelig dette.»

Bente Larsen orket ikke å se sin mor Magnhild (73) visne bort på sykehjem. Nå steller hun «mamma mia» selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Hun er mitt liv 24 timer i døgnet, men jeg vil virkelig dette. Det føles riktig både for meg og for mor, sier Bente Larsen, og stryker mamma Magnhild over håret.

Det er trangt i toromsleiligheten på Grünerløkka i Oslo. I stua har Magnhild både seng, lenestol, dostol og rullestol. 73-åringen er sterkt dement, uten taleevne og svært svak fysisk. Hun trenger hjelp til alt.

Det stoppet ikke datteren fra å hente moren ut av sykehjemmet for to år siden.

- Jeg var misfornøyd med systemet. De hadde ikke ressurser nok til å konsentrere seg om mamma som enkeltmenneske. Hun fikk ikke tilpasset stol, selv om hun bare er 1,48 meter høy og ikke rakk ned med beina i golvet. Hun fikk ikke trening i å gå på toalettet. Jeg tenkte: «Hva kan jeg gjøre konstruktivt med det? Jo, jeg kan la mamma bo hos meg.» Bare hjemme kan hun få den tilretteleggingen hun fortjener og trenger, sier Larsen.

«Pusling»

Magnhild er gammel og syk, men ikke kravstor. Hun vil bare sove når hun er trøtt, spise når hun er sulten, gå på do når hun trenger det, høre radio, se TV og trille tur i parken innimellom.

Datteren kaller det «pusling».

- De gamle trenger å bli «puslet med». Men helsesystemet i Norge i dag ikke er i stand til å gi beboerne ved sykehjemmene denne «puslingen». Personalet har ikke tid, mener Larsen.

Det første året etter at moren flyttet inn, jobbet Bente Larsen halv tid som lærer. Nå må hun jobbe frilans for å tilpasse seg hjelpeoppgavene hjemme.

Hun har ingen mann, barn eller andre slektninger som kan avlaste henne. Likevel er 43-åringen fast bestemt på både å stelle mamma og begynne i jobb igjen.

- Jeg er blitt forferdelig sta. Jeg er glad i mamma og lei av holdninger som at eldre er til belastning. Det må gå an å ha de gamle boende hjemme hos seg, og at begge parter likevel har gode liv, mener Larsen.

Fire ganger om dagen får hun hjelp av hjemmesykepleien. De snur Magnhild i senga en gang hver natt, hjelper henne opp om morgenen, gir henne frokost og bistår i stellet to ganger til i løpet av dagen.

Fysioterapeuten kommer på besøk en gang hver uke. Bente anslår at den totale hjelpen hun får dekker 50 prosent av morens behov for hjelp.

- Det er ikke nok. Myndighetene bør kunne legge bedre til rette for pårørende som velger å ha sine hjemme hos seg. Jeg sparer kommunen for en sykehjemsplass, men får verken omsorgslønn eller støtte til den private hjelpen jeg har skaffet meg, påpeker Larsen.

Veivalg

Magnhild (73) er aldri alene mer enn 30- 45 minutter. Sist Bente hadde «ferie» var da moren dro på avlastning noen uker i desember.

Alt blir styrt av morens rutiner.

- Jeg har gjort mitt veivalg. Paris-turen får jeg ta seinere. Nå har jeg heller kjøpt meg hund fordi det passer bra når jeg er så mye hjemme, smiler Bente og griper morens tynne, rynkete fingrer:

- Vil du stå opp snart, mamma mia?

Moren våkner til og små grynt blander seg med de norske poptonene fra radioen. På kjøkkenet har Bentes gode hjelper, Tang, som hun må lønne selv, vasket kopper og laget mat til «mamma mia».

- Vi har ingen garanti for at gamle har det bra hjemme, men de siste medieoppslagene viser at heller ikke det offentlige kan garantere noe. Nå har jeg en god dialog på gang med bydelen. Jeg håper å få sydd sammen et bedre opplegg for mor, hvor ansvarsforholdene mellom meg og hjemmesykepleien blir klarere.

- Det ser lyst ut, smiler Bente.

HJERTEROM:</B> Selv om det er tunge tak og lange dager, ville Bente Larsen aldri sendt sin mor Magnhild på sykehjem igjen. - Dette føles riktig både for meg og henne. Paris-turen kan jeg ta siden en gang, sier 43-åringen.
EN HÅND Å HOLDE I: Personalet på sykehjemmet hadde ikke tid nok til å «pusle» med «mamma mia», følte Bente Larsen. Nå har Magnhild ei hånd å holde i - hver dag.