Hun kunne levd et helt annet liv

Da hun var to år gammel, ble Christine (38) hentet av en norsk familie på et barnehjem i Tyskland. I dag, 36 år seinere, sitter hun med forskjellige opplysninger om hvem som var hennes foreldre. Kanskje skulle hun aldri vært sendt til Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet forteller i dag historien om hvordan den lille jenta ble fraktet fra Tyskland til Norge uten at alle sakspapirene var i orden. At et barn ble hentet til Norge uten at hennes lovmessige foreldre skal ha skrevet under på de offentlige dokumentene. En kvinne som trodde på en historie om seg selv, men fikk en overraskelse da hun fikk saksmappa fra norske myndigheter.

- Tenk med deg selv hvordan det er. At du plutselig får opplysninger som slår i hjel alt du trodde på. At du kanskje skulle levd et helt annet liv. I et annet land, sammen med andre mennesker. Med et annet navn og et annet statsborgerskap, sier Christine til Dagbladet.

- Jeg føler at noen urettmessig har tatt meg bort fra det opprinnelige, sier hun.

- Slitsom prosess

Historien starter på et barnehjem i den tyske byen Münster utenfor Hamburg. Den lille jenta Brenda blir levert til barnehjemmet. Etter hvert blir et norsk ektepar interessert i den lyshårede jenta. De ønsker å adoptere henne og ta henne til Norge. På dette tidspunktet var det veldig sjelden at norske ektepar adopterte utenlandske barn. Hva som skjer videre, er uklart. Christine kan i dag bare støtte seg til de dokumentene som hun har fått utlevert av norske og tyske myndigheter, men fortsatt er det en rekke hull. Ubesvarte spørsmål.

- Det har vært en veldig slitsom prosess. Jeg tror at alle mennesker har et behov for å finne ut hvem de er. Kanskje er dette ekstra viktig for en som er adoptert. Man vil vite mest mulig om seg selv. I så måte har dette vært frustrerende for meg, sier Christine.

To sett foreldre

I sakspapirene hun sitter med, finner hun to forskjellige sett foreldre, to statsborgerskap og en rekke ulike navn på seg selv. Gradvis har hun klart å sortere informasjonen.

- Det har vært et enormt opprydningsarbeid som har krevd mye krefter. For folk flest er dette med fødselsattester og statsborgerskap en selvfølgelighet. Det har det ikke vært for meg.

Sentralt i prosessen står en norsk mann som i dag er i 60-åra. Han tok på seg farskapet til den lille jenta, og hevder at han er gift med hennes mor. Slik får jenta et norsk statsborgerskap, og det blir lettere for det norske ekteparet å hente jenta til Norge.

Formelle feil

Sakspapirer Dagbladet har fått tilgang til, viser at norske myndigheter var skeptisk til mannens forklaring. Likevel unnlot de å sjekke dette nærmere, og godkjenner adopsjonen. Dette til tross for at det var flere formaliteter som ikke var i orden:De norske myndighetene kan i dag ikke legge fram papirer som viser at den lille jentas mor samtykker i adopsjonen ved å skrive under på de offentlige adopsjonspapirene. De har i stedet valgt å støtte seg til et tysk rettslig dokument som ikke er underskrevet.I alle papirer fra adopsjonen er den norske mannen oppgitt som barnefar. Det er også oppgitt at han skal være gift med barnets mor. Det foreligger i dag ingen papirer som bekrefter dette. Mannen skal seinere, i en forklaring til den tyske ambassaden, ha oppgitt at han ikke var gift med denne kvinnen. Den tyske kvinnen skal på adopsjonstidspunktet ha vært gift med en tysk mann. Denne mannen blir da å regne som barnets far så framt det ikke foreligger andre farskapsopplysninger. Norske myndigheter kan i dag ikke vise til slike papirer. Mannen ble aldri kontaktet i samband med adopsjonen.Etter at adopsjonen formelt var godkjent, var det fortsatt diskusjon om den norske mannens rolle. Dagbladet har dokumenter som tyder på at norske myndigheter under saksbehandlingen var sterkt i tvil om mannens forklaring.

Barndomsminner

Det første minnet Christine har fra Norge er barnedåpen i St. Hallvard kirke. Slik hun husker det gikk hun alene opp midtgangen i St. Hallvard kirke. Hun fikk nytt navn. Kort tid etter ble det utstedt dåpsattest og ny fødselsattest i Norge.

- Gjennom oppveksten forholdt jeg meg til det jeg ble fortalt. Likevel følte jeg at det var noe som manglet, sier Christine.

Da hun første gang fikk utlevert saksmappa si, forholdt hun seg til opplysningene som forelå. Hun tok kontakt med norske mannen som hadde påtatt seg farskapet. Etter ei tid begynte hun å stille spørsmål til de svarene han ga. Da hun tok kontakt med sin tyske mor, fikk ble hun redd at det var noe som ikke stemte. I brevet moren sendte, var det lagt ved et bilde av en mann. Bak på bildet sto det «din far».

- Hvem er jeg?

- Det er klart man føler seg veldig lurt. Det ble med en gang viktig for meg å finne ut hva som egentlig har skjedd. Hvem jeg er, og hvordan jeg havnet i Norge, sier Christine.

De siste to åra har hun brukt mye tid på å finne ut av detaljene om sin egen fortid. Samtidig har hun hatt tid til å tenke over sin situasjon.

- Jeg vet jo lite om hvorfor jeg ble plassert på barnehjem, og hvilket liv jeg hadde levd dersom jeg ikke hadde havnet i Norge. I dag er begge foreldrene mine døde. Jeg vet at jeg har familie i Tyskland, men det tar selvsagt tid å venne seg til dette både for dem og meg, sier Christine.

Etter at Christine sammen med Adopsjonsinstituttet begynte å grave i saken, har flere formaliteter blitt ordnet opp i. Tysk rett har ved dom slått fast at Christines lovmessige foreldre er det tyske ekteparet. Hun har nå fått oversendt et offisielt dokument som bekrefter dette. Dommen er også oversatt til norsk og forkynt av Oslo tingrett.

Ny fødselsattest

Hun jobber nå med å få en ny fødselsattest, og få registrert de nye opplysningene hos folkeregisteret. Det viktigste for Christine er imidlertid å få kjent adopsjonen ugyldig slik at alle opplysninger om den blir strøket i offentlige registre.

- Jeg har fått god hjelp fra tyske myndigheter. De har vært interessert i saken og jobbet godt. Samtidig føler jeg at jeg har møtt veggen i Norge, sier Christine.

- Må oppheves

Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) har kontroll- og tilsynsansvar for alle norske adopsjoner. De har henvist Christine til domstolen dersom hun ønsker videre behandling av saken. Saken behandles nå av Barne- og familiedepartementet.

- Jeg synes det er beklagelig at de offentlige myndighetene som har ansvar for gyldigheten av adopsjoner, dytter bevisbyrden over på meg. Ei lita jente eller en liten gutt har ingen forutsetninger for å sjekke at ting går riktig for seg under en adopsjon. Når det seinere viser seg at det er feil forutsetninger som er lagt til grunn, må adopsjonen oppheves, sier Christine.

SJOKKOPPLEVELSE: Christine ble hentet på et barnehjem i Tyskland da hun var to år gammel. Nå jobber hun for å finne ut hva som egentlig skjedde da hun ble hentet til Norge. - Hvem er jeg og hvordan havnet jeg i Norge? spør hun.
BARNDOMSMINNE: Bildet ble tatt da Christine var vel tre år gammel. Det første minnet hun har fra Norge er dåpen i St. Hallvard kirke.