+ Du leser nå Dagbladet Pluss

Hun vil bli ordfører i Oslo

Saida Begum vokste opp med åtte søsken og foreldre som kom til Norge som arbeidsinnvandrere. Først som voksen forsto hun hvorfor hun fikk nei til å begynne på håndball.

Saida Begum, Høyres ordførerkandidat i Oslo Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
Saida Begum, Høyres ordførerkandidat i Oslo Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Oslo Høyre går til valg i hovedstaden for å gi alle barn mulighet til å gå på minst én fritidsaktivitet. Alle barn vil også si dem som i dag får beskjed hjemme at det vil bli for dyrt å begynne på fotball, håndball, cricket, orientering, ski, turn og alle de titalls andre aktivitetene barn kan velg mellom i hovedstaden.

For ordførerkandidat Saida Begum betyr forslaget ekstra mye. Hvis det fortsatt finnes fordommer mot Høyre-folk, bryter 31-åringen dem.

Hun har pakistanske foreldre, åtte søsken og da håndballdrømmen kom i barndommen fikk hun aldri muligheten. En norsk jente på 90-tallet fikk ikke bli med venninnene.

- Jeg satt på tribunen og så på at de andre trente, forteller Begum.

- Hvor lenge satt du der?

- Et halvt år, kanskje.

- Det var aldri noen spurte om du ville være med å spille?

- Nei.

Verre å være fattig

Fritisaktiviteter var ikke det som ble prioritert på den tiden med én inntekt som skulle holde til to voksne, ni barn og renter og avdrag på huset på Holmen. I en periode hadde faren tre jobber for å få økonomien til å gå rundt. Saida var en av dem som takket nei til skolebilder, som ikke hadde påskeferie i europeiske storbyer eller på hytta.

- Jeg tror at barn kjenner dette mye mer på kroppen i dag enn da jeg vokste opp. Nå får man det mye mer «in your face» på sosiale medier at Ola har vært i Syden. Jeg kjente aldri på meg da jeg vokste opp at vi hadde det trangt økonomisk. Det er noe jeg først har skjønt i voksen alder, sier Begum.

Foreldrene kom til Norge på 70-tallet. De to eldste søsknene gikk på barneskolen i Pakistan, fordi foreldrene tenkte at de jo skulle tilbake. Men da Saida skulle begynne på skolen hadde de skjønt at de var kommet til Norge for å bli.

Høye forventninger

Da var det viktig å ikke havne i «spesialklassen», der man fikk lettere pensum, fikk lavere forventninger og bare ville sakke akterut gjennom skoleløpet.

- Man sa til disse barna: «OK, du har et dårlig utgangspunkt. Da skal vi heller ikke stille de samme kravene til deg». Det er helt feil tankegang! Jeg havnet i en vanlig klasse og hadde en fantastisk lærer. Hun var utrolig streng, og jeg klaget alltid på henne, men hun var utrolig god til å motivere. «Du kan få til alt bare du selv vil og jobber hardt for det», fortalte hun meg.

Nå er nettopp det å ha høye forventninger til alle barn Saida Begums hjertesak som skolepolitiker i Oslo bystyre.

Hjem-skole-samarbeid i familien Begum var også litt - unorsk, kanskje.

- Foreldrene mine inviterte alle lærerne til meg og brødrene mine hjem på pakistansk middag! De var veldig opptatt av å ha dialog med lærerne slik at de kunne si fra hvis det var noe.

Vendepunktet

Da Saida skulle begynne på ungdomsskolen rundt årtusenskiftet tok foreldrene henne ut av norsk skole. Turen gikk til Pakistan, der hun bodde hos besteforeldrene sammen med mor og lillebror. I Pakistan gikk hun verken på vanlig skole eller koranskole. Men turen var lærerik.

- Jeg lærte først og fremst språket. Så lekte jeg veldig mye med de afghanske flyktningene som bodde i en teltleir like ved. Der fikk jeg de beste vennene mine. Kontrasten mellom rik og fattig var ekstremt stor, men den livsgleden og leken de hadde, de flyktningene, fikk meg til å innse at jeg hadde utrolig mye å være takknemlig for.

- Jeg med all verdens muligheter til skole og utdanning - alt det vennene mine der nede ikke hadde. Da jeg kom tilbake til Norge hadde jeg en helt annen innstilling, forteller Saida Begum.

For å kunne begynne i niende klasse og følge aldersgruppen sin videre på norsk skole måtte hun stå på alle heldagsprøvene før sommeren. Det gikk, så fikk hun spørsmål av læreren om hva hun ville bli når hun ble stor.

- Jeg sa jeg ville bli advokat, men fikk beskjed om at jeg kanskje burde senke ambisjonene litt.

Advokatdrømmen

Sakte, men sikkert jobbet Saida Begum seg fram. Hver måned hadde hun et karaktermål, helt til læreren plutselig henvendte seg til de andre elevene i klassen - dem med norsk bakgrunn - og sa de burde legge merke til at Saida nå var bedre i norsk enn dem.

Og drømmen?

- Jeg ble advokat, ja! Jeg jobbet som advokatfullmektig fram til oktober i fjor, da jeg tok permisjon for å være ordførerkandidat.

Advokatyrket er ikke så annerledes enn politikervervet. Det handler i bunn og grunn om å finne ut hvordan man kan hjelpe.

- Møte med klienter minner meg veldig om husbesøk. Man kartlegger klientens behov og kommer med løsninger, det samme er det med husbesøk. Man snakker med velgerne om hva de er opptatt av, og så kan jeg kanskje ha noen løsninger som passer det de er opptatt av.