Hurra for Larsen - bare gode venner

I 50-årsdagen til Terje Rød-Larsen kom alle som har vært noe i norsk politikk, og som drømmer om et comeback.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg innrømmer det nå. Det var jeg som slukket lyset under Gudmund Hernes' tale til Terje Rød-Larsen i går ettermiddag. Det var et uhell. Mer om det siden, nå dette:

Til klokka 14.00 presis var om lag 120 utvalgte invitert til Terje Rød-Larsens 50 årsdag. Hans «venner», hans «Parteikameraden» og hans «political friends in the global village», som det ble sagt. I lokalene til Fafo i Borggata 2B tok bursdagsbarnet og den nyutnevnte rådgiveren i Norsk Folkehjelp varmt imot med to kyss til damene og to hender til oss andre. Høyre utstrakt til et håndtrykk, mens venstre klappet vennskapelig på albuen/ryggen.

- Hjertelig velkommen.

- Takk og gratulerer med dagen. Det er vel i dag?

- Det er faktisk i morgen, men du må gjerne gratulere.

- Hva har du lært på disse 50 årene?

- Vanskelig spørsmål. Du får høre på talen min, sa Rød-Larsen, presset meg videre med venstre hånd og strakte høyre ut mot neste gjest.

Champagne og kniver

Der kom NHO-venninnen Kristin Clemet med champagne, forlagsvennen William Nygaard med - surprise! - en bok. Der kom TV2-vennen Anders Magnus med en kniv, og der kom sannelig bestevennen Yngve Hågensen med nok en kniv.

- Som han fortrinnsvis ikke skal bruke på andre, sa Yngve Hågensen og knegget som han pleier gjøre. Etter ham kom rikmannsvennen Jens P. Heyerdahl. Uten gave.

- Den skal jeg gi ham i morgen. Jeg har ikke fått ordnet det ennå, sa Heyerdahl unnskyldende idet professorvennen Gudmund Hernes kom løpende inn, rastløs som et ekorn og med tale i hånda.

- Jeg har ikke noen gave med! Han får den i morgen!

Partivennen Thorbjørn Jagland kom også, blid som en statsminister.

- Han får gaven i morgen, mumlet han blidt.

- Hva er det som egentlig skal skje i morgen?

- Det er noe fest, noe private greier, mumlet han og forsvant inn til vinen, kona og kanapeene.

Da Jens Stoltenberg omsider kom tuslende, var gavebordene fylt til det ytterste og så ut som en kombinasjon av en blomsterbutikk, en bokhandel og et polutsalg.

Taletid og furten Thorbjørn

Det var tid for taler. Velformulerte Gudmund Hernes var toastmaster og gikk gjennom programmet.

- Yngve skal skrense innom Terjes rolle i arbeiderbevegelsen. Thorbjørn vil si noe om Terjes politiske rolle. Dag vil fortelle om Terje som entreprenør, og Bernt Hagtvet vil sette Terje inn i et historisk lys.
Så sto vi der, alle Terjes venner. I et kompakt COæ-2å-fylt rom med vinglass på magen og hørte Gudmund fortelle om hvordan «jeg følte med deg, Terje, når det stormet som verst. Men det kunne vært verre. Det kunne vært meg!». Så lo vi høyt, men ikke ondsinnet.

I sin tale furtet Thorbjørn på sitt sedvanlige vis, denne gang om solidaritetsalternativet som glapp og om den nye kjøpsfesten i Stortinget. Han penset seg gudskjelov inn på Terje igjen, og var påpasselig med å berømme «Terjes ukuelige optimisme og evne til å gjøre det umulige mulig». I samtlige taler ble Terjes innsats berømmet, enten det var i Midtøsten, i Norge eller i Bergen. Og på fax kom hilsener fra både Benjamin og Shimon, henholdsvis med etternavnene Netanyahu og Perez. Gudmund leste høyt på brukbart engelsk og avsluttet med et:

- Ja, nå kan dere godt klappe litt!

Og så gikk lyset

Og det gjorde vi. Da vinglassene hadde vært tomme halvannen time var talene over, og det var fritt fram for påfyll eller til å klemme bursdagsbarnet. Eller som jeg gjorde, stille spørsmålet nok en gang:

- Hva har du lært på 50 år?

- At det ikke alltid er like lett å leve.

- Er det alt?

- Se her, ta manuset til talen min. Plukk noe derfra og fax det tilbake, sa Terje og presset meg videre. Fra talen tar vi med bare et lite sitat fra vennen Shimon:

«Suksess er som parfyme. Du bør bare lukte forsiktig. Begynner du å drikke, er du i trøbbel.»
Så var det dette lyset. Som nykommer i Terjes sosialdemokratiske samrøre følte jeg meg, ja, for å si det som det er: Jeg følte meg utafor. Malplassert. Under Gudmunds tale trakk jeg meg derfor langsomt tilbake, ut fra sentrum, mot veggen, inntil jeg klemte ryggen mot - en lysbryter.

Men det var muligens flere som følte seg utafor. Hvem var det for eksempel som slukket lyset under talen til Thorbjørn?

PORTRETT: Terje Rød-Larsen fikk et portrettmaleri til sin 50-årsdag i går.