Hurra for Rune Belsvik

I veletablerte Rune Belsvik har vi fått en barnebokforfatter om det er all grunn til å fryde seg over. Med «Dustefjerten» tar han definitivt skrittet inni en knepen krets av utfordrende, men frodige fortellere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Dustefjerten», den noe måpende tittel inkludert, er et lekent opprør mot barnebokforfatternes regler om skikk og bruk. Som en feiende fanfare gir Rune Belsvik blaffen i alle etablerte innfallsvinkler, det være seg det kronologiske eventyret eller den forståelsesfulle, sosialrealistiske riktighet. «Dustefjerten» er skrevet av en forfatter som er så trygg på seg selv og sitt eget talent, at han gjennom fortellingen kan drive respektløst gjør med sitt eget håndverk.

Skrivevegring

Hovedpersonen i «Dustfjerten» er nemlig forfatteren, han som har bestemt seg for at hans neste fortelling skal handle om Dustefjerten. Opptakten spiller på den situasjonen som er velkjent for oss alle, om vi nå livnærer oss av å skrive eller bare har pint oss gjennom mange i-siste-liten skolestiler; vi har en idé om hva vi skal skrive, men klarer ikke å få to ord til å henge sammen.

Slik er det med Rune Belsviks forfatter. Dagene hans slites i stykker med å spisse blyanter eller ta seg av praktiske sysler som å hente sønnen i barnehagen og lage middag til husets kvinne kommer syklende hjem fra jobben i slaktebutikken. Forfatteren synes synd på seg selv. Han trøstespiser marsipan og graver ned sine mislykkede forsøk på å skape en fortelling.

Går seg vill

Gjennom å etablere illusjonen om forfatteren med kone, barn og skrivevegring, serverer han utkastene til sin egen fortelling. Samtidig skapes «Dustefjerten» som en lunefull og uforutsigelig labyrint hvor forfatteren gjentatte ganger går seg vill i ideenes irrganger. Ved å tviholde på utgangspunktet, at Dustefjerten er en vennligsinnet fyr som bor ved siden av en bekk og liker å kaste ploppesteiner i vannet, lar han ulike versjoner skyte ut som fargede lysstråler gjennom et prisme.

I hvert utkast gis fortellingen mer sjel og innlevelse. Om én av versjonene av historien om Dustefjerten er litt trist og lei, som en parafrase over de barnebøker som er ment å veilede mot livets vanskeligere sider, ender vi opp med eventyret om Dustefjerten og de andre beboerne ved bredden av en bekk.

Hva slags vesen Dustefjerten enn måtte være, så omgir han seg med et persongalleri hvor navnene smaker som inneholdet i en godtepose: Kavringreven er bakeren som sover ved siden av deigen mens den hever, Bollefisen er den matglade naboen som bruker stopp og tilroper seg kunnskap om utlandet, mens den sangglaade Oktavia er opptatt av noe så prosaisk som klestørk. Trollet i eventyret er den ikke helt fordragelige Holesnusken.

Respekt

Som alle virkelig gode barnebøker er «Dustefjerten» til like stor glede for voksne. Der barnet bare oppfatter den virkelige handlingen, kan en voksen leser smile over humoren og dobbeltbunnen. Så morsomt og underholdende skriver bare en forfatter som bak sin viltre fortellerglede kjenner en dyp respekt både for sitt eget håndverk og sine lesere.