Hus som truer byen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Bjørvika i Oslo, dette smertens arnested for det som burde bli en ny, spennende og framtidsrettet bydel i forlengelsen av plasseringen av operahuset, vikler seg stadig inn i nye problemstillinger. Denne gang er det Plan- og bygningsetaten som i morgen offentliggjør en utredning på oppdrag fra bystyret, en «hemmelig plan» som truer med å bryte totalt med eksisterende byggeskikk, hvis vi kan skryte av noe slikt i Oslo. Det varsles om høyhus på over tretti etasjer både i Bjørvika og andre steder. Nå går følgelig alarmen.
  • Sentrale fagfolk og esteter som arkitektpresident Ketil Kiran og direktør i Norsk Form, Peter Butenschøn, anklager plan- og bygningsdirektør Ellen de Vibe for en maskulin byggeform forårsaket av høykonjunktur og for å gi etter for utbyggernes griskhet om å få mest mulig for tomtene sine. de Vibe bekrefter at kommunen ønsker høyhus i Bjørvika og har utredet premissene for et slikt brudd med byens arkitektoniske karakter.
  • Det er ikke vanskelig å være enig med Butenschøn når han framholder byens helhet, tradisjon og lokale byggemåte. Manhattans skyskrapere har det totalt eksotiske ved seg at hver bygning krever større arealer enn vi vil kunne stille til rådighet. Man behøver verken søke seg til nostalgien eller idyllen for å anbefale en nyskapende arkitektur i Bjørvika som uttrykker vår samtid uten å brutalisere den. Det er heller ikke trendy urbanisme å la hensynet til utbyggerne låse sentrale byrom med bastante høyhus.
  • En variert, dynamisk bydel med næringsvirksomhet, boliger, kultur og rekreasjon behøver ikke utelukke at det også bygges punktvis og moderat i høyden, ikke så lenge helheten ivaretar fjordbyen som ikke må plugges igjen. Utbyggingen skal også gi videre muligheter for å tilpasse byen ennå ukjente og framtidige behov. Det er lett å bli puritansk tilbakeskuende når vi skal enes om hva som er vakkert i våre felles rom, på bekostning av den dristigheten som er nødvendig for å sette spor og skape nye landemerker. Vi spår derfor Bjørvika et langt liv som vårt felles smertens barn.