Huset på Stovner

Alle regjeringer lover å forenkle byråkratiet. Victor Norman kan jo begynne med Manuels hus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN MANN HET MANUEL. I 1971 kom han til Norge fra den portugisiske kolonien Kapp Verde utenfor Afrikas vestkyst. Kona Teresa og barna kom etter, og alle fikk etter hvert norsk statsborgerskap og rødt pass med løve på. Velkommen til oss. Vi trengte arbeidskraft den gang også, og Manuel hadde kjøpt et hus på Stovner i Oslo til seg og familien, to av søstrene bor ennå i huset. Men da Manuel ble gammel og syk, dro han og Teresa tilbake til Kapp Verde, fortsatt som norske statsborgere. Der døde han etter et par år, i 1994.

DET ER NÅ Victor Normann må følge med: Da Manuel var død, ville Teresa ha huset overført på seg, siden huset bare var registrert i mannens navn. Huset rommet for mange minner. Vintrene ville hun tilbringe på Kapp Verde og huset ville hun selge og gjøre opp med barna. Til dette trengte Teresa en uskifteattest fra Oslo skifterett. Siden 1994 har Teresa, som nå er 83 år, og hennes etter hvert svært voksne barn forsøkt å skaffe seg en slik attest. I åtte år har de sendt dokumenter til Oslo skifterett, men uten hell. Nylig mottok familien et brev fra Oslo skifterett der det står at Oslo skifterett ikke vil registrere dødsfallet etter Manuel og følgelig heller ikke vil utstede uskifteattest til hans gjenlevende ektefelle Teresa. «Skifteretten vil ikke foreta seg noe mer i sakens anledning. Vennlig hilsen Oslo skifterett,» hilser skifteretten vennlig til slutt. Ferdig med det.

HVORFOR? Man spør seg. Sannelig. Særlig fordi man til tider har støtt sammen med byråkratier i land som krever så mange stempler, gilde lakksegl i ulike farger, underskrifter og enda flere stempler at de ikke finnes i hele verden, hvis man ikke kan tilby saksbehandleren en koffert full av penger, en avsagd hagle eller hva det nå er han har bruk for. Og ganske riktig, det skifteretten i Oslo vil ha, er en bekreftelse fra skifteretten der den norske borgeren var bosatt på dødstidspunktet, at denne skiftemyndigheten mener å ha begrenset kompetanse og at Teresa kan framlegge dokumentasjon på det, fra rett myndighet, vennlig hilsen.

DET GÅR SÅNN når en norsk borger dør i utlandet og samtidig eier egen bolig i Norge, sier skifteretten. Det står i Peter Lødrups «Arverett», 3. utgave, paragraf 1, kapittel V (side 27- 28). Dessuten kan ikke Oslo skifterett registrere dødsfallet uten en bekreftelse fra kompetent myndighet som leveres sammen med bekreftelsen på manglende kompetanse til å gjennomføre skifte fra kompetent myndighet, som skrevet står, vennlig hilsen. Og hvis Teresa og hennes snart eldgamle barn tror det holder med en bekreftelse fra de kappverdiske myndighetene, oversatt fra portugisisk til engelsk ved den portugisiske ambassaden i Norge, så gjør det ikke det. Det holder heller ikke å legge ved en oversatt dødsattest som ikke samtidig bekrefter utsteders kompetanse. Bortsett fra at den kan brukes til å stoppe utbetalingen av Manuels alderspensjon, samme dag de mottok den påstått ubrukelige dødsattesten.

KAPP VERDE -byråkratiet har nemlig sviktet så grunnleggende, ifølge vennlig hilsen, at det er det kappverdiske utenriksministeriet som tar seg av saker som angår utenlandske statsborgere i landet. Dermed har utenriksministeriet utstedt bekreftelsen på at i Kapp Verde er ikke arvesaker angående tidligere innbyggere med statsborgerskap i andre land, en sak for myndighetene. Hilsen og kjempestempel fra utenriksdepartementet i Kapp Verde. Ferdig med det. En bekreftelse den norske skifteretten verken kan eller vil godta.

MANUEL HAR MANGE BARN. Heldigvis. De er bosatt flere steder i Norge og har påtatt seg ansvaret for å skaffe moren uskifteattesten etter farens død for åtte år siden. Det hender de smiler skeivt av hele saken, på den annen side begynner Teresa å bli gammel. To av brødrene har gitt opp saken og sendt den videre som stafettpinne til den nest yngste søsteren, Maria. Hun svarer med lav stemme i telefonen: - Jeg vet ikke lenger hva slags papirer skifteretten vil ha. Hver gang vi sender inn et dokument, svarer de at de trenger et annet dokument. I et brev fra advokaten denne måneden går det fram at hun må begynne forfra igjen. En ny dødsattest fra «kompetent myndighet», en ny bekreftelse på manglende kompetanse til å gjennomføre skiftet «fra kompetent myndighet». Begge deler fra kompetente myndigheter i Kapp Verde som har det til felles med norsk byråkrati at det er befolket av byråkrater hvis tanker vi aldri skal begripe.

HVIS «HUSET PÅ STOVNER» var en opera, ville alle Manuels barn, barnebarn og oldebarn nå stå i ring rundt Teresa som sitter utmattet på en stol med hodet i hendene. Dype hulk ville lyde mens Teresas familie hytter nevene mot himmelen og synger «Min Gud, min Gud, en skifterett så ond, så ond» til lyden av fjorten engelske horn, før alle segner døde om. Og i skifteretten som ligger i halvmørke, ville saksbehandlerne i bare skjorteermer gripes av anger og ruelse: «Teresa, kom tilbake, huset er ditt, Teresa, Teresa», mens de river seg i håret og erkjenner at det er for seint. Teppefall.

HAN HET MANUEL. Han eide et hus og nå er han død. Hun heter Teresa og trenger en uskifteattest. Noen som kjenner noen i skifteretten?