Husker du Valgerd?

Kjell Magne Bondevik forholder seg påfallende passiv når fundamentalistiske menn vil dumpe nok en profilert kvinne i partiet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå tyter

de fram, alle mørkemennene i Kristelig Folkeparti. I flokken av mer ukjente lokallagsformenn har jeg i det siste registrert Gunnar Prestegård og Kåre Kristiansen fra Akershus. På finurlig vis har de to uttalt seg til fordel for Dagfinn Høybråtens kandidatur på bekostning av Valgerd Svarstad Hauglands. De går i krigen for sin mann, og det er greit nok. Dette er det Kristelig Folkeparti som springer ut fra bedehusene og forsamlingene som er politikkens «lys og salt», slik Prestegård formulerte det i radioen forleden. Eller altså de reaksjonære fanatikerne. De som driver over til Fremskrittspartiet på grunn av Hagens innvandrerhets og uforbeholdne støtte til Israel. Dette er folk som tror vi nærmer oss endetida. Sentralt i endetids-tenkningen er etableringen av et Stor-Israel i Midtøsten som forberedelse til Jesu gjenkomst.

Er det styrken

i denne overtroen blant partiets kjernetropper som får statsminister Kjell Magne Bondevik til å avstå fra å minne partiets store og små ledere om at det var i Valgerd Svarstad Hauglands tid som partileder at Kristelig Folkeparti ble stort og fikk makt? Bondevik forholder seg påfallende passiv når fundamentalistiske menn vil dumpe nok en profilert kvinne i partiet. Det gjorde Bondevik også da det stormet rundt partiets kanskje største kvinnelige politiske talent, Kristin Aase, da hun nyanserte sitt syn i abortspørsmålet. Det smertet Bondevik på et personlig plan at fundamentalistene rev og slet Aases framtid i Kristelig Folkeparti i stykker, men han risikerte ingen personlig politisk kapital for å forsvare henne.

I den pågående

dragkampen har Bondevik ikke brukt noen viktig talerstol til med kraft å minne partiets tillitsmenn om Svarstad Hauglands innsats. Hun klarte det Bondevik mislyktes med som partileder, å bryte ut av det klamme bedehusmiljøet. Hun ledet partiet i valgkampen i 1997 som gjorde Bondevik I-regjeringen mulig, men han tok makta og fikk all æren.

Høydepunktet i denne perioden var landsmøtet i Bergen våren 1999 der utenriksminister Knut Vollebæk ble trampeklappet inn som fredsapostel med glorie, og statsminister Bondevik ble hyllet som noe som er enda større innenfor dette partiets åndelige forestillingsverden. Professor Janne Haaland Matlary la fram sin utvalgsrapport om veien fram for Kristelig Folkeparti fra en vestlandssekt til et kristendemokratisk folkeparti av europeisk støpning. Så beruset av stunden og vyene ble statsministeren at han lovet å gjøre Kristelig Folkeparti til det største partiet på borgerlig side. I Bergen satt Kåre Kristiansen bakerst i salen på pressetribunen. Han var en fremmed i forsamlingen.

Men allerede

ved valget i 2001 var visjonen om det brede, kristne folkepartiet ofret til fordel for det avslørende slagordet «Stem på en statsminister». På det tapte partiet valget. Men Høyres framgang kombinert med Kjell Magne Bondeviks personlige ambisjoner og Carl I. Hagens støtte, banet veien for Bondevik II som i tre år har vært dominert av høyrepolitikk. Det ble straffet av velgerne ved det siste kommunevalget, og partileder Valgerd Svarstad Haugland tok konsekvensen av havarikommisjonens rapport. Hun gikk av slik at Dagfinn Høybråten kunne ta over.

I sin tid som partileder utfordret Valgerd Svarstad Haugland aldri Kjell Magne Bondeviks uformelle maktposisjon i partiet. Hun arbeidet lojalt i fellesskap med ham. Men da katastrofen rammet på grunn av hennes klønete håndtering av Medhaug-saken foran valget, fikk hun bare halvhjertet støtte av statsministeren.

Fra Dagbladets

ståsted er det greit nok at Halleråkere, Prestegårder, Kristiansener og Høybråtener på nytt gjør Kristelig Folkeparti til et reaksjonært vestlandsfenomen. Det er også greit nok at Bondevik avslører at han ikke har politisk mannsmot til å minne partiets tillitsvalgte mer kraftfullt om hvilket arbeid Valgerd Svarstad Haugland har nedlagt for å gi Kristelig Folkeparti dets moderne historie, og Bondevik selv to lange perioder som statsminister.