Hva brast så høyt?

Forutsetningene for en vellykt fusjon mellom Telia og Telenor forsvant egentlig med tidligere Telia-sjef Lars Berg. Det rykket bort en avgjørende brikke i enhver fusjon: Tillit og gjensidig forståelse mellom de administrerende direktørene. Med Jan-Åke Kark som Telias toppsjef og fusjonens styreleder kom en usikkerhet inn i hele prosessen, som til slutt veltet det hele.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er den dypere lærdom av spillet om telefusjonen mellom Norge og Sverige. Hvis ikke topplederne finner hverandre, hjelper det verken om de andre lederne i organisasjonene fungerer bra sammen eller eierne kommer til enighet. Men her ble det heller ingen gjensidig forståelse på det lavere nivået. På Telia-siden sto visekonsernsjef Stig-Arne Larsson hardt imot sammenslåingen. Dermed var den andre forutsetningen for en fusjon borte. I kunnskapssamfunnet får du intet til mot de ansattes vilje. Det er mennesker som skaper de ekstraverdier som en fusjon skal produsere. De kan ikke vedtas av eierne. Så hvordan skal gode relasjoner etableres der ledersjiktet allerede er diskreditert av en av eierne?

  • Det finnes ingen gode eksempler på fusjoner mellom statsselskaper over landegrensene. Og selv med private selskaper regner man med at 60 prosent av forsøkene mislykkes. Derfor var de politiske samtalene før avtalen så viktige.

Politikken burde ha vært gjort unna da. Statlig eierskap er til for å sikre styring og kontroll. Alt som hadde med lokalisering av forretningsområdene å gjøre, var et slikt politisk område som ikke burde overlates til det fusjonerte selskapet. For etter at det var dannet, skulle slike spørsmål etter forutsetningene underlegges forretningsmessige vurderinger. Nå kom dette spørsmålet altså opp etter at selskapet var dannet, og politikken marsjerte rett inn i styret. Dermed eksploderte de glødende masser.

  • Men egentlig var fusjonen umulig allerede da næringsminister Björn Rosengren i realiteten sparket Telia-sjefen Lars Berg fordi han hadde forhandlet fram en intensjonsavtale med Tormod Hermansen uten å informere statsråden. Berg hadde heller ikke informert visekonsernsjef Larsson. I miljøet rundt fusjonen tror man han rett og slett var redd Larsson. Dermed sviktet både nivået under Berg og nivået over ham. Tilliten var borte, Berg dro til Mannesmann, og Kark kom inn. Mye tyder på at Tormod Hermansen selv begynte å vakle i troen etter dette, og VGs oppslag om at han ikke ville anbefale fusjonen i sluttfasen av forhandlingene, er riktig. Det nødvendige samhold mellom Kark og Hermansen var aldri til stede.
  • Statsrådene Rosengren og Dag Jostein Fjærvoll forhandlet seg likevel fram til en avtale som Norge mente var patent, men som svenskene egentlig ikke likte. De forsto ikke nordmennenes krav om likebehandling, de forsto ikke statens dominans i det norske næringslivet og Tormod Hermansens stilling som landets fremste nasjonale strateg, og murret høylytt over verdifordelingen. Men fortsatt trodde man at det skulle la seg gjøre å fylle kløften mellom partene med godt administrativt arbeid av Hermansen og Kark. Men Kark begynte å fungere uforutsigbart, og uroen bredte seg fra toppen og ned. Illojalitet og bakholds-angrep på Hermansen ble satt i verk. Og Karks opptreden på det berømmelige styremøtet onsdag for vel en uke siden, viste at han ikke handlet profesjonelt da han satte de politiske spørsmålene på spissen.
  • Kark forsto muligens ikke at begrepet balanse i avtaleverket hadde en magisk kraft inn i det norske systemet og den norske opinionen. Det var selve «Ånden i maskinen», for å si det med Arthur Koestler. Det var det alter den norske siden ville knele ved. Det var dette som brast til slutt. Kark sviktet som brubygger noen meter fra den andre sida. Men ei slik bru er unyttig. Hvem kan sende troppene ut på en sånn kons-truksjon?
  • Gjennom historien har mange store samarbeidsprosjekter mellom Norge og Sverige mislyktes. Noen i Norge har uttalt at «nå må svenskene forandre kulturen», og Björn Rosengren tenkte vel også omtrent slik da han kom med sitt utbrudd om Norge som den siste sovjetstat. Men slike kulturer kan ikke endres ved politiske beslutninger. Tilfellet Telianor ser ut til å bekrefte en replikk fra Bjørnstjerne Bjørnsons Redaktøren : «Ja, her hos oss i Norden, i vore ganske små samfun, hvor alle fiender mødes på samme barberstue, her føles det, som gik og skar man hværandre med kniver!»