Hva brast så høyt?

Vil Barnevik-skandalen i Sverige forandre svensk kapitalisme, og kanskje også norsk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KARL MARX skjønte at kapitalistene undergraver kapitalismen. Rett nok kan eierne stort sett gjøre som de vil uten at opinionen reagerer. Og det er også utrolig hvor raskt folk tilpasser seg oppfatninger om hva som er høye lønninger og rimelige fallskjermer. Det er jo ikke lenge siden Studentsamskipnaden i Oslo ga en halv million i sluttvederlag, og det vakte stor bestyrtelse. Nå kan direktører få pensjonsavtaler til både 10 og 20 millioner uten at det skaper overskrifter i avisene. Historikere ser mentalitetsendringer over lange tidsperioder. Men nå ser det ut til at det også finnes noen korte mentaliteter. Det gjelder særlig vårt forhold til penger. Vi opplæres jo til griskhet gjennom en omfattende propagandamaskin, der mediene også spiller en rolle. I næringsliv, popkultur, ja også i finkulturen, og i idretten er det pengene som gir prestisje.

MEN NÅR DEN TIDLIGERE ABB-SJEFEN Parcy Barnevik blir tildelt en pensjon på en milliard kroner av Wallenberg-familien, ser det ut til å være duket for et dramatisk tilbakeslag for dagens kapitalistiske system. At hans grandiose pensjonsavtale avdekkes i et høytstående sosialdemokratisk samfunn som det svenske, gjør inntrykket av griskhet desto sterkere. Endelig får vi bekreftet at penger korrumperer og at mye penger korrumperer absolutt. I dette tilfellet skjer det med en industrileder som er vokst opp i et relativt egalitært samfunn, har gjennomgått et skolesystem som betoner solidaritet framfor individualisme, og som ellers har fått ikonstatus for rettlinjethet i svensk og internasjonal kapitalisme.

DEN AMERIKANSKE sosiologen Christopher Lashs bok «Elitens opprør» handler om sosiale grupper som går ut av de fellesskapsordningene som er skapt i moderne industrisamfunn. Ledere på toppen i internasjonal business er en slik gruppe. De lever i samfunn for seg selv, både privat og i jobb. De etablerer egne skoler for sine barn, kommuniserer bare med hverandre og får dermed bekreftet sine egne moralnormer. Den kjente svenske journalisten Åke Ortmark siterer i Dagens Nyheter finansmannen Gustaf Douglas som har skrevet om «risikoen for å deformeres og miste virkelighetsfølelsen i høye posisjoner...Ganske raskt har man vent seg til det. Så starter veien mot en gradvis minkende selvforståelse og selvinnsikt. Jeg kan bekrefte at denne vandringen er meget behagelig.» Slik utvikler de egne forestillinger om de fleste samfunnsforhold, også om hvordan andres penger kan brukes. Det etableres et eget verdisystem som er grenseløst fordi det ikke fins motforestillinger.

I SLIKE MILJØER har det de siste 20 år utviklet seg en kapitalisme som bryter med idealene fra Adam Smith. Men mange, f.eks. Kåre Willoch og Francis Sejersted, har kritisert denne turbokapitalismen nettopp med utgangspunkt i Smith. De ser på kapitalismen som et moralsk prosjekt. Den liberale og demokratiske kapitalismen skulle som system så å si fremme den moralske vekst i folket. Poenget var ikke å berike seg selv, men å skaffe fortjeneste til å reinvestere i nye virksomheter til glede for nasjonen. Det ga systemet legitimitet. Dagens profittmaksimerere spiller etter andre regler, men skjønner det åpenbart ikke. Adam Smiths slagord var fritt marked, sterk stat. Dagens aktører vil ha fritt marked og svak stat.

SELV FINANCIAL TIMES, den liberale kapitalismens fremste talerør i Europa, kritiserer den griskhet som ligger til grunn for de økonomiske skandalene rundt energiselskapet Enron i USA. Avisa mener det dreier seg om en «individuell griskhet i spektakulær skala». I Norge har NHO-president Jens Ulltveit-Moe sluttet seg til det syn at ingen næringslivsledere bør få mer enn et par årslønner i etterlønn. Og i Sverige banker EU på døra og vil gripe inn i den klassiske Wallenbergske kapitalismen, som er så sterkt kompromittert gjennom Barnevik-affæren. I Sverige har kompromisset mellom Wallenbergene og staten vært betraktet som en garanti for at svensk næringsliv forblir under svensk kontroll. Wallenberg-familien har hatt en spesiell stilling gjennom et system som har sikret dem kontroll over selskaper selv om de bare hadde minoritetsposter. Systemet bygger på uformelle samråd, i samsvar med Wallenbergenes valgspråk «Vara, men inte synas». EU ønsker nå større åpenhet og likerett for alle aksjonærer. Et slikt krav vil revolusjonere den svenske kapitalismen. Men vil det være til gagn for Sverige?

DEN AMERIKANSKE samfunnsviteren Albert Hirschman har en tese om hvordan folk søker lykken vekselvis i det offentlige og det private. I norsk historie har det vært slike bølgebevegelser de siste 200 år. Nå har det private hegemoni. Men går vi til mellomkrigstida og de første tiår etter 2. verdenskrig, sto fellesskapet høyt i kurs. Når kapitalismen går seg så vill som i tilfellene Enron og Parcy Barnevik, er kanskje tida inne for en ny vending. For det skaper et moralsk sjokk hos borgerne når urimelighetene blir så overveldende. Kanskje venter de bare på en lederskikkelse som kan føre dem inn i en ny fellesskapsæra? Hos oss må nok det være en som ikke vakler mellom sine høykapitalistiske venners hytter når han skal på vinterferie?