Hva driver de afrikanske mennene med?

Late mannfolk og kulturelle trekk får skyld i ny bok om hvorfor det går dårlig i Afrika.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GUNSTIG KLIMA, uendelige naturressurser, kontinentet der mennesket tok sine første skritt, hvor homo sapiens ble til og mennesket først fikk et språk. Her er vår vugge, men antihypen har slått kraftig tilbake, i tusenvis av år allerede.

I 1964 var gjennomsnittsinntekten i Zambia dobbelt så høy som i Sør-Korea. I 2000 sto det 27:1 i favør sistnevnte. Hva skjedde?

«Hvorfor er det så svært for Afrika?» er den ambisiøse tittelen på en ny bok av forfatteren Klaus Winkel, og det er Afrika sør for Sahara han skriver om. Winkel har 38 år bak seg i det danske utenriksdepartementet, hvor han har jobbet med Afrika. Weekendavisen (som vi har lånt tittelen til) har anmeldt boka, og anmerker at i tillegg til de velkjente forklaringene, som kolonialisme og tyranni, kommer Winkel innom flere overraskende forklaringer i den afrikansk atferden.

ALLEREDE I DEN TIDLIGSTE historien, som han går skissemessig gjennom, finner han ikke overraskende årsaker. Winkel dveler ved nemlig mangelen på varige statsdannelser som kunne eksportere sin kunnskap til resten av kontinentet. Tvert om, mange av de rike kulturene som ble skapt brøt sammen, og ble ikke som Athen og Roma ble for Europa. Årsaken var ofte tørke, avskoging og overbelastning på naturen. Andre statsdannelser brøt sammen etter borgerkrig eller krig, og i motsetning til i Europa ble taperen ødelagt, ikke bygget videre på. Og denne tradisjonen fortsatte britene med.

Særlig i områder med tett tropeskog har det ikke vært noe videre statsdannelse å snakke om. Tynt befolkede områder i kombinasjon med et tilbakestående landbruk har gjort det vankelig å få til noe overskudd til å opprettholde institusjoner.

De store avstandene og dårlige transportmulighetene betød også at herskerne hadde kontroll over små områder. Å kreve inn skatter og håndheve kontroll har vært vanskelig når befolkningen svarer på krav ved å flyttet til ledig land utenfor herskerens rekkevidde. De enorme landressursene gjorde det også mindre nødvendig å opprette grenser og forsvare dem. Andre steder har grensekonflikter ført til en sterk stasmakt som sørget for både hærstyrke og veier.

I MAURITANIA BLE SLAVERI forbudt først i 1980, og fortsatt er det utbredt, som i flere andre afrikanske land. Og det langvarige slaveriet trekkes frem som en annen katastrofe for kontinentet, samtidig om forfatteren anerkjenner at slaveri har eksistert i alle kulturer og vært sentralt i oppbygningen av for eksempel Romerriket og Hellas.

Særlig i Vest-Afrika har slaveriet vært sentralt i samfunnsoppbygningen, skriver han. Det har blant annet ført til at arbeid med jorda har blitt sett på som uaktuelt for frie menn.

Slavehandelen førte til at allerede tynt befolkede områder ble tømt for arbeidskraft. Noen forskere mener også den øvrige utviklingen stagnerte fordi afrikanske ledere fikk mer ut av å satse på slavehandel enn samfunnsutvikling og investeringer. I Europa startet industrialiseringen mens Afrika fikk ganske unyttige varer som alkohol, våpen og smykker i bytte mot slavene. Menneskerovet gikk utover stabiliteten og skapte rikdom hos noen få.

ET SVEKKET AFRIKA ble dernest kolonialisert, i det som er blitt betegnet som kappløpet om Afrika. Det var helt ødeleggende for utviklingen av afrikanske stater.

I 1914 var 10 000 afrikanske høvdinge- og kongedømmer tvunget sammen i 40 europiske kolonier og protektorater. Kolonitiden varte bare mellom 60 og 80 år, og det kom noe godt ut av den, mest vondt.

Tyskerne bygget for eksempel opp landbruk og helsevesen, men de favoriserte også tutsiene, selv om gruppa utgjorde 15 prosent av befolkningen. Belgierne fortsatte også favoriseringen, og registrerte dem etter stammetilhørighet. Denne konflikten ser vi fortsatt i dag i Rwanda.

MANGE VIL NOK REAGERE på forfatterens politiske ukorrekte omgang med det mangeslungne kontinentet. Han skriver også selv et sted at det er store forskjeller mellom de rundt 7000 ulike etniske gruppene, og at han kjenner Østafrika best. Han mener likevel det kan være grunn til å generalisere mer enn de tilbekaholdne antropologene gjør. Selv mener han han gjør det helt på grensa av hva man kan tillate. Måten afrikanere har organisert samfunnene sine er med på å forklare dagens problemer, mener han, og siterer andre forskere, som blant annet har sagt at vektleggingen av sosiale relasjoner og tradisjoner er en levemåte på kontinentet, der «fritid er en fulltidsbeskjeftigelse.» Samtidig som klanen står sentralt for gjensidig solidaritet og hjelp, har de også hindret fremveksten av en afrikansk middelklasse av småkapitalister fordi man er ansvarlig for å forsørge alle andre i slekta. Solidariteten er også en faktor bak korrupsjonen. Stammen er den sentrale nasjonen i Afrika, og

landene styres av kompliserte sosiale nettverk der det lønner seg bedre å dele rikdom enn å investere i økonomisk vekst.

Winkel gir manglende innsats fra mennene en stor porsjon skyld. Nær 80 prosent av afrikanerne sør for Sahara har tilknytning til landbruket. Og det er kvinnene som står for opp mot 80 prosent av arbeidet i landbruket, hevder forfatteren. Hva gjør mennene? Det er ingen tvil om at de gjennomgåene arbeider mindre enn kvinnene, som jobber både i huset og på gården, skriver Winkel, som forteller at kvinnene gjerne jobber 18 timer i døgnet. Mannens innsats derimot, lavere enn i resten av verden:

«Det ser ut til at mange menn har benyttet sg av sin maktposisjon - og muligheten til å ha flere koner til å arbeide for seg, til å skaffe seg mer fritid enn kvinnene.»

Det er dessuten gjort lite for å minske kvinnenes arbeidspress, for eksempel på å få bedre redskaper. De stedene der plog og esler er tatt i bruk er kvinnenes arbeidsbyrde mindre og statusen bedre. Kvinnen må jobbe, men kan ofte ikke eie eller arve jorda. Passing av syke er kvinnearbeid, bæring av vann og brensel. Det at mannen ofte betaler (brudepris) for kvinnene gjør henne til en viss grad til svigerfamiliens eiendom og gir henne dårlig beskyttelse. Det er heller ikke uvanlig med vold og underernæring, fordi mannen forsyner seg først, skriver forfatteren.

Det er også et problem at barna brukes til arbeid, og ikke går på skole. Og på skolene er jentene i mindretall.

HAR DET VÆRT FOR LETT spør forfatteren, som mener manglende vinter ikke har gjort det nødvendig å planlegge, lage matlager, å bygge solide hus, å drive fram den teknologiske utviklingen. For noen få tusen år siden levde de fleste i de tropiske skogene som ga gode betingelser for å overleve på jakt, fiske og samling. Det var ikke nødvendig å drive landbruk. Små utfordringer førte til liten teknologisk utvikling, en utvikling som skapte rikdom i Europa. Agfrika møtte dessuten sjelden utfordringer med befolknignstettehet og de krav om planlegging det førte med seg i Asia og Midt-Østen. Her måtte kanskje bøndene samarbeide for å få vannforsyninger. Det måtte planlegges hvordan så mange skulle mettes.

Har manglende fremtidsorientering gjort vilkårene for utvikling av kapitalisme dårligere?

SYKDOM, dårlige forhold for landbruk, feilernæring, tyranni, religiøse tradisjoner, korrupsjon, konflikter, bistandsavhengighet, hjerneflukt er andre faktorer forfatteren behandler i boka. Og dessuten afrikaneres opptatthet av reproduksjon. Det stikker dypt i kulturen at det gjelder å være så mange som mulig, arbeidskraft var mangel, tradisjonelt var det nok jord til alle. Fødsler skulle sikre overskuddet, og kvinnene var forventet å føde så mange som mulig. Det var resultatet av et underbefolket kontinents historiske erfaring. Med innføringen av helsetiltak fikk vi befolkningseksplosjon etter 1945, som mange steder har ført til mangel på jord og innflytting til byene.

NATURFORHOLDENE i Afrika har biologen Jared Diamond brukt som forklaring på manglende utvikling. Hans teori i boka Guns germs and Steel går ut på at geografien og klimaet har skapt mye av den historiske underutviklingen, ikke avhjulpet den. Området fra Øst-Asia til Irlands vestkyst er klodens største sammenhengende landmasse. Det ga våre forfedre enorme fordeler i utviklingen av profitabelt landbruk, sammenliknet med innbyggerne i Afrika og Amerika.

Ikke bare fordi Eurasia (inklusive Nord-Afrika) er stort. Men mest fordi det strekker seg fra øst til vest. Afrika og Amerika har som kjent motsatt akse, altså nord-sør. Diamond påpeker at dette gir Eurasia en diger, sammenhengende klimasone, mens landmassen som strekker seg fra sørspissen av Chile til Canada, i likhet med Afrika dekker en rekke klimasoner.

Dermed måtte dyrkbare planter, foredlede kornsorter og for den saks skyld landbruksteknikker med nødvendighet spre seg raskt gjennom Eurasia, og ekstremt langsomt på de to andre kontinentene. Fra Mesopotamia spredde de første kornsortene seg raskt til Egypt og til høysletta i Etiopia. Men der stoppet spredningen. Dette kornet ville vært ideelt for middelhavsklimaet i det sørligste Afrika. Men 3000 kilometer troper lå imellom og stengte.

En klimaendring rundt 2500 til 1500 f.Kr førte til Sahara ble dannet og til at den tropiske delen av Afrika ikke tok del i viktige endringer lenger nord.

Slik hindret også det tropiske lavlandet i Sentral-Amerika at husdyrhold av lama og dyrking av potet, flyttet seg fra det kjølige høylandet i Andesfjellene til liknende forhold på Mexicos høyslette. I 5000 år forble produkter og teknikk låst inne av klimasonene.

På samme måte, hevder Jarred, spredde skriftspråket og hjulet seg raskt gjennom Eurasia. Men klima, topografi og geografi gjorde at de aldri forflyttet seg fra Mexico til Andes.

DET ER IKKE GENER DET DREIER SEG OM. Vinkel innrømmer i starten av sin bok at han kan komme til å bli tatt or å være afropessimist. Han understreker at målet med denne boka er å forklare, ikke å komme med løsningsforlag.

At det har noe med genene å gjøre, forskjellene vi er så opptatt av, er de fleste forskere enige om.

Når vi sluttet å snakke om menneskeraser for noen tiår siden var en av hovedargumentene at de genetiske forskjellene var så små at det ikke ga noen mening. Det er faktisk funnet større genetiske forskjeller på folk som bor i Afrika enn mellom europeere og afrikanere. De fysiske forskjellene vi ser, som mørk hud, kommer av tilpasninger, som mye sol.

TILBAKE TIL SPRÅKET. Forskere mener at språket oppsto blant forfedrene til khoisanfolket sør i Afrika. Det språket de snakker her i dag er fonetisk sett det mest kompliserte av alle verdens språk. Vi vet ikke hvilket språk mennesket hadde med seg da det for rundt 60 000 år siden vandret ut av Afrika. Også Afrika ble hardt rammet av Babels forvirring.

Det snakkes rundt 2000 språk på kontinentet, og i de fleste landene snakker 90 prosent av innbyggerne språk som bare snakkes av 50 000 mennesker. Det er ingen fordel.

Mye er uforskyldt, men afrikanerne har også skyld selv i mange av problemene, mener forfattern, og nevner korrupsjon, likegyldighet, nepotisme, reformuvillighet. Daniel arap Moi hadde i 1990 en stab på over 40 000 ansatte.