Hva er det med norsk skole?

Dagbladets Gudleiv Forr bommer grovt i sin analyse av PISA-resultatene, skriver Kristin Clemet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet har lenge utmerket seg ved å ha lite kunnskap om norsk skolepolitikk. Akkurat som skolen lenge har satset på allmennlæreren som var ment å skulle undervise like godt i alle fag, har Dagbladet satset på «allmennjournalisten» som skal kunne skrive like innsiktsfullt om alle saker.

Det har ikke vært noen suksess i skolen.

Det ser heller ikke ut til å fungere i Dagbladet.

I avisen for 4.desember gjør Gudleiv Forr et lite vellykket forsøk på å analysere årsakene til de dårlige resultatene for norsk skole ifølge den såkalte PISA-undersøkelsen.

PISA-undersøkelsen har studert ferdighetene til et representativt utvalg av de som var 15 år i 2006. Dette er ungdommer som begynte på skolen i 1997 og altså har blitt undervist etter læreplanen av 1997, L97 (eller Reform 97). For dem var det bl.a. forbudt å lære å lese og skrive fra 1.klasse – det skulle «gradvis» skje fra 2.klasse.

Reformen Kunnskapsløftet, som ble vedtatt i forrige stortingsperiode etter forslag fra Bondevik II-regjeringen, blir gradvis innført fra 2006. Den kan altså ikke være årsaken til 15 år gamle elevers svake prestasjoner samme år.

Forr mener at Bondevik-regjeringen innførte økt metodefrihet og økt frihet for lærerne til å velge fag, og at dette er årsak til de dårlige resultatene. Men økt metodefrihet ble først innført etter at den angjeldende PISA-undersøkelsen fant sted. Økt frihet til å velge fag har aldri vært innført. Med Kunnskapsløftet gikk det vel snarere i motsatt retning.

Forr mener at Bondevik-regjeringen innførte fritt skolevalg, og at dette er en viktig årsak til de dårlige resultatene. Men Bondevik-regjeringen innførte ikke fritt skolevalg. Det er heller ingenting som tyder på at de landene som har friere eller fritt skolevalg, gjør det dårligere enn andre land.

Hva er det med norsk skole?

Forr mener at en (høyst midlertidig) liberalisering av friskoleloven bidrar til dårlige resultater, men det har han intet belegg for å hevde. Om 1,7 eller 1,9 prosent av elevene går i friskoler, har overhodet ingenting å si for resultatene i PISA-undersøkelsen. Dessuten er det ingenting i den internasjonale undersøkelsen som tyder på at land med flere friskoler får dårligere resultater enn Norge. (At den meget begrensede friskoleforskningen i Norge kan tyde på at friskolene faktisk kan lede til økt kvalitet også i de offentlige skolene, skal jeg la ligge her. Forskningsmaterialet er rett og slett for tynt.)

Endelig angriper Forr prosjektarbeidet og regelen om klasser. Men prosjektarbeidet kom med Reform 97 og har ingenting med forrige stortingsperiode å gjøre. Derimot tar jeg ansvaret for å ha tillatt skolene å organisere elevene i mindre grupper enn de tradisjonelle klassene. Det var sterkt etterspurt i deler av skole-Norge i 2001 og 2002, og jeg tror det er fornuftig. SV støttet tiltaket, men jeg er enig med kunnskapsministeren i at konsekvensene bør evalueres, og at reglene bør endres hvis det kan gi oss en bedre skole. Foreløpig er jeg i tvil: Det er ikke forbudt å organisere elevene i tradisjonelle klasser à for eksempel 28 elever. Mine egne barn har gått i slike klasser både før og etter lovendringen. Men jeg syns det er fint at det finnes muligheter for å organisere elevene i mindre grupper – eller å la dem delta i ulike grupper, hvis lærerne tror det er best. Det er en frihet skolene bør ha ut fra deres profesjonelle vurdering av elevene og situasjonen. Hvis skolene ikke får ha denne friheten, så er det et tegn på at vi ikke har tillit til skolens vurderinger. Uansett har dette antagelig lite med PISA 2006 å gjøre.

La meg heller by på noen andre mulige forklaringer på de dårlige resultatene i den siste PISA-undersøkelsen:

For det første: Ideen om at læreren ikke skal drive med undervisning, men snarere være en veileder og omsorgsperson – og at eleven skal ta «ansvar for egen læring» – er drevet for langt i norsk skole. Fenomenet har utviklet seg over flere tiår, men ble stadfestet i forbindelse med Reform 97. Læreren har blitt for usynlig. Avstanden mellom elev og lærer er blitt for stor. Norge har omtrent verdens høyeste lærertetthet. Likevel har norske elever mindre kontakt med lærerne sine enn elever i andre land.

For det annet: Forestillingen om at elevene ikke skal bli undervist, men ta del i aktiv læring, er også drevet for langt. Forskerne bak evalueringen av Reform 97 pekte bl.a. på at det foregår mye positiv aktivitet i skolen, men at koblingen til læring ofte er uklar.

For det tredje: Den gamle ideen om tilpasset opplæring, dvs. individuelt tilpasset opplæring, blir ikke forstått eller tatt på alvor. Forskerne bak evalueringen av Reform 97 pekte bl.a. på at norsk opplæring var tilpasset en gjennomsnittselev som ikke fins, og at skolen er for lite følsom for at elevene er forskjellige (en forskjellighet som, i parentes bemerket, bare blir større).

For det fjerde: Det skjer for lite trening på grunnleggende ferdigheter i norsk skole. PISA 2006-ungdommene har altså gått i en skole der det var forbudt å lære å lese og skrive fra første klasse. Samtidig viser forskningen at det trenes for lite på slike grunnleggende ferdigheter. Skal man lære seg gangetabellen, må man trene – ja, kanskje må man pugge!

For det femte: Lærerkompetansen er for dårlig. I Norge har vi lenge forestilt oss at en lærer kan undervise like godt i alle fag på mange trinn. En norsk lærer har derfor mye mindre fordypning i fag han eller hun underviser i enn lærere i andre land. Enkelte lærere, som for eksempel har undervist i matematikk, har selv bare hatt ett år med matematikk i videregående skole – og ingen matematikk på lærerutdanningen. Det kan umulig skape gode elever!

PISA-KRISA: Det er enighet om at resultatene fra den siste PISA-undersøkelsen var nedslående for norsk skoles del. Men hvem har ansvaret? Og hva er løsningen? Foto: Scanpix
PISA-KRISA: Det er enighet om at resultatene fra den siste PISA-undersøkelsen var nedslående for norsk skoles del. Men hvem har ansvaret? Og hva er løsningen? Foto: Scanpix Vis mer

For det sjette: Selve læreplanene har vært for dårlige. I L97 sies det ingenting om hvilke mål du skal nå – bare hva du skal arbeide med. Gudmund Hernes tror fortsatt at det er bedre med læreplaner som sier mer om hva man skal gjøre enn hvilke mål man skal nå. Men et samlet storting sluttet seg i 2004 til ønsket om nye læreplaner med tydelige læringsmål.

Kunnskapsløftet betyr bl.a. økt satsing på grunnleggende ferdigheter, klare læringsmål og bedre lærerkompetanse. Reformen fikk meget bred tilslutning i Stortinget. SV reserverte seg på noen viktige punkter, men har nå forandret syn og bestyrer gjennomføringen av reformen.

Men reformen er neppe perfekt. Noe fører kanskje til utilsiktede virkninger som man ikke overskuet på forhånd. I så fall bør politikken justeres. Mitt råd til kunnskapsministeren er likevel: Politikken må, så langt som mulig, baseres på kunnskap.

Det samme bør gjelde Dagbladets analyser.

Læreren har blitt for usynlig, og avstanden mellom elev og lærer er blitt for stor, mener Kristin Clemet.