Hva er det med politiet?

Politiets Fellesforbunds demonstrasjon mot regjeringen viser at uforsonligheten, og ikke fornuften råder i justissektoren for tida, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det gjorde inntrykk å se uniformerte politifolk fylle opp Youngstorget i går. Enda sterkere var det å se og høre dem marsjere ned Karl Johan med taktfaste brøl som bølget gjennom det uendelig lange toget av politifolk. Ikke siden innspillingen av filmen om Max Manus har det vært så mange uniformerte i Oslos paradegate og foran Stortinget. Og før det … ikke siden 9. april 1940?

En hær av 4000 illsinte politifolk bringer tankene hen på latinamerikanske tilstander. På den sida av jordkloden er historien full av eksempler på at statens eget maktapparat selv har grepet tømmene og tilsidesatt lovlig valgte regjeringer. Så ille er det ikke her.

Polititjenestemennenes aksjonsgeneral, Arne Johannessen, er en vennlig, edruelig og forhandlingsinnstilt mann. Han har bare hisset opp sine medlemmer til å bli ekstra krigerske i det siste. Så krigerske at det bryter med den norske modellen. Mens mangt og mye i norsk fagbevegelse er fakter og skuespill, er det ramme alvor fra Johannessens side. Hans tropper har gjennom en lang høst og vinter vært så villstyrige med sykemeldinger, overtidsnekt, krisemaksimering og dulgte trusler at regjeringen ikke turte å gå til forhandlingsbordet for å drøfte nye unntak fra arbeidsmiljølovens hvilebestemmelse. Regjeringen kunne ikke risikere å stå uten en avtale med politiorganisasjonene når fristen for den gamle avtalen går ut 1. juli. Det kunne blitt helt kriminelt. Det kunne dessuten fått dramatiske politiske følger i et valgår. En regjering uten styring med sitt eget maktapparat er ikke et godt argument for å bli gjenvalgt.

Derfor valgte regjeringen å vedta en forskrift som nå er sendt ut på høring, i stedet for å sette seg ned med Johannessen for å høre hva han skulle ha for å gjøre unntak fra arbeidsmiljøloven.

Ifølge parolene protesterte polititjenestemennene i går mot «forskriftsdiktatur» og for forhandlingsrett og demokrati. Det er både samlende og legitimt i et demokratisk samfunn. Men det er lønn det handler om. Politiet synes de jobber beinhardt for knapper og glansbilder. På grunn av deres spesielle status og jobb er de blitt beordret til innsats seint og tidlig, uten den samme beskyttelse i arbeidsmiljøloven mot rovdrift som andre grupper har. Dessuten har de ment at en gang får det jammen være deres tur. Det er signalisert i tydelige ordelag fra landsmøtene både i 2007 og i 2008. Ingen midler skal være uprøvd. Og få midler er uprøvd. Fortsatt er man like langt fra en løsning.

Og det er uholdbart, siden alternativet til en løsning er en stillingskrig mellom politi og myndigheter, slapt og dårlig politiarbeid, økt flukt fra yrket og rop om vektere i hovedstaden.

På et vis har Politiets Fellesforbund gitt ris til egen bak. De har hamret så lenge og så hardt på regjeringen, at regjeringen ikke tør å forhandle med dem. Hadde Arne Johannessen opptrådt som Roar Flåthen, hadde man funnet fram til en løsning. Og hadde han opptrådt som lederne for legeforeningen og lærerforbundene gjorde da deres medlemsmasser nådde kokepunktet for frustrasjon i henholdsvis 1996 og 2000, så hadde det også blitt en råd. Da snakket man sammen på kammerset mens tv-kanalene delvis ble holdt for narr med skuespill. Nå er det tilsynelatende steile fronter. Justisministeren er til overmål syk. Og det er tre forskjellige departementer som styrer over politiet.

Justisministeren har bare ansvar for det politifaglige.

Arbeidsminister Dag Terje Andersen har ansvar for arbeidsmiljølovens bestemmelser – og unntakene.

Og fornyingsminister Heidi Grande Røys har ansvar for at spillereglene for lønnsfastsettelse følges. Hun er selvsagt redd for at enkeltgrupper skal kunne true seg til lønnsøkninger. Slikt kan smitte.

Men hvis regjeringen er et trehodet troll, så er Johannessen selv et tohodet. Han er aksjonsgeneral for medlemmene av forbundet han leder. Men han er samtidig forhandlingsleder for Unio stat. Der er det atskillig flere grupper enn politifolk. Og politiets spesielle krav er ikke prioritert innenfor hovedsammenslutningen Unio.

Riktignok står Unio bak polititjenestemennene, men i år har man mer enn nok med likelønnskrav for kvinnedominerte yrkesgrupper og endringer i pensjonsvilkårene.

Derfor bør både regjeringens tre statsråder og Johannessen bringe situasjonen inn i mer konstruktive former. Det ryktes av politidirektøren har signalisert behov for at politiet må ha flere unntak fra arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det er ikke uvanlig å gi kompensasjon for slike unntak som innebærer ulemper. Og hvis partene i ro og mak beregner en anstendig pris for smidighet og profesjonell utøvelse av politiyrket, vil samfunnet trolig akseptere det.

Og så vil hverdagen for alle i justissektoren, inklusive ministeren, bli litt greiere.