Hva er galt med England?

Dag etter dag i tre uker har Holly Wells og Jessica Chapmans skjebne vært fulgt av norske medier. Og over hele Europa lurer folk på som skjer på øya hvor debatten raser om hva som er galt i landet som stadig fostrer grufulle mordere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et bilde har limt seg fast på netthinnen: Tv-bildet av Maxine Carr som viser fram kortet hun fikk av Holly Wells da skolen sluttet i juli: «Miss ya» - savner deg.

Tre uker seinere var Holly selv savnet, først av foreldrene, så av innbyggerne i Soham, politiet og hele England. I dag er Holly ikke lenger savnet, hun og bestevenninnen Jessica Chapman er døde. Kanskje ofre for sin hjelpelærer Maxine Carrs ondskap.

Og vi spør: Hvordan kan en 25 år gammel kvinne være så hard? Hvordan er Maxine Carr skrudd sammen? Hvordan kunne hun og hennes forlovede Ian Huntley stå fram på TV og radio, og i talløse avisintervjuer og late som de sørget, mens politiet lette i blinde?

Vi har ingen svar, bortsett fra ett: Nå er også Maxine og Ian blitt ofre, sammen med de to ti år gamle småjentene de er siktet for å ha bortført og drept. Ofre, sammen med alle Englands pedofile. Ofre for rop om rettferdighet.

DET ER BARE TO ÅR SIDEN vesle Sarah Payne (8) ble kidnappet, mishandlet og drept i en landsby sør for London. Morderen Roy Whiting (42) hadde i 1995 sluppet ut av fengselet, hvor han sonte for å ha bortført en niåring. Og det er bare fire år siden Claire Hart (13) ble kvalt av en 18 år gammel omstreifer, som moren forgjeves hadde forsøkt å få hjelp til. Og året før ble Zoe Evans (9) og Bille-Jo Jenkins (13) drept av sine stefedre, mens Thomas Marshall (12) ble drept etter å ha blitt antastet av en kjøpmann i nabolaget.

For ikke å snakke om lille James Bulger, toåringen som ble bortført og drept av to ti år gamle guttunger - en sak som sjokkerte en hel verden i 1993. Eller familien West, som drepte egne barn og gravde dem ned i hagen.

Jo, britene har en lang liste over reddsomme drap på barn, til sammen 24 drap på 32 år, mange av dem begått av pedofile.

«Har vi ikke lært noe av disse mordene?» skriker Daily Mail over to sider i går.

Spørsmålet er: Hva er det å lære?

SØNDAG 4. AUGUST FORSVANT Holly Wells og Jessica Chapman sporløst fra den lille landsbyen Soham, 10 mil nordøst for London. Og etter et par- tre dager kom kritikken. Først var det politiet det var noe galt med, for fra søndag kveld til fredag morgen 16. august fant de ingenting. En grønn bil og mulige gravsteder i en skog var blindspor, og kravet om et britisk FBI dukket opp med kraft: Politiet trengte flere ressurser, bedre samordning og mer avanserte hjelpemidler.

I dag snakker ingen om det: Politiets arbeid blir rost opp i skyene, ikke minst av Jessica og Hollys foreldre.

Men allerede før Ian Huntley og Maxine Carr ble siktet tirsdag i denne uka, var fokus endret. Avisa News of the World krevde at alle domfelte pedofiles bosted skulle offentliggjøres, uten at det hittil er kommet et eneste hint om at Huntley og/eller Carr er pedofile. Og de første kravene om å gjeninnføre dødsstraff kom fra de notoriske populist-avisene The Sun og Daily Express. Daily Mail fulgte opp med en gallup som viser at 56 prosent av britene støtter dødsstraff for drap på barn, mens 25 prosent mente at pedofile skal kastreres: Begge krav var, ifølge The Mail, «naturlige ønsker om virkelig rettferdighet».

- Storbritannia kan få unntak fra Den europeiske menneskerettskonvensjonens forbud mot dødsstraff, mener to konservative underhusmedlemmer.

Men i The Sun sto det samtidig en liten sak med tittelen: «Barnedrap har blitt halvert i England de siste 20 åra»: England var i 1970-åra nr. 4 fra bunnen i den vestlige verden. I dag er de nr. 5 fra toppen, på WHOs (Verdens helseorganisasjon) liste. Drap på barn under 14 år har gått ned fra 90 til 46 i året. Grusomme tall likevel, som imidlertid ikke viser sannheten: Nemlig at de fleste drapene begås av bunnløst fortvilte foreldre, som regel på babyer.

SANNHETEN ER OGSÅ at barnedrapssaker hvor familien ikke er innblandet er sjeldne. Så sjeldne at de ikke gir noe grunnlag for å kreve tiltak: De er unntak, og samfunnet kan ikke beskytte seg selv mot alle mulige og umulige mentale misfostre - slike som vi selv opplevde i Baneheia-saken.

Men at populistavisene har lyktes med sine kampanjer, var ikke vanskelig å se i Peterborough onsdag morgen: Da skrek mobben «Drep henne, drep henne» til Maxine Carr, som ikke engang er siktet eller tiltalt, og langt mindre domfelt, for drapene på Jessica og Holly.

Så: Er det noe galt med England? Øya med sine 60 millioner innbyggere, med sin adel og sine klasseskiller, med sin store innvandrerbefolkning?

Ja, selvfølgelig er noe galt. Agatha Christies kriminelle landsbyidyll er historie. Virkeligheten overgår også Minette Walters og P.D. James' kriminalromaner og inspektør Morses' mysterier. Men virkeligheten er også at dagens briter ikke opplever livet særlig forskjellig fra oss i Norge, hvor vi også har grufulle drap å stri med. Og at det statistisk sett er langt verre å være barn i USA: Der blir over 1000 barn drept hvert år, med en befolkning som bare er 4,5 ganger større enn Englands.

Så hva er virkelighet? Og hva er rettferdighet?

Selv har jeg disse i ukene opplevd å delta i nyhetsjakten, en ikke alltid like plettfri etisk jakt, hvor økt konkurranse og tidspress også gir eksempler på en samfunnsutvikling vi ikke bare er glade for. Men heldigvis gjør det fortsatt inntrykk å se media kaste seg over kirkegjengere for å få kommentarer. Se forskremte barn bli intervjuet av pågående TV-journalister, se tårefylte øyne vende seg bort fra kameralinsene. Eller lese side opp og ned om Ian Hunters og Maxine Carrs miserable liv.

For selvsagt er Holly og Jessicas tragedie også blitt en debatt om medias oppførsel og journalistikk. Og for oss er sannheten ubehagelig enkel: Vi kastet oss over saken fordi vi fra begynnelsen så hvilken sak det kunne bli - og ble: En helt spesiell drapssak på to småjenter, trolig utført av fremmede. Det enestående unntaket som populistavisene forsøker å innbille oss er relevant for oss alle i dagliglivet.

Det er drapene på Jessica og Holly heldigvis ikke, like lite som Baneheia-saken var det.

Men samfunnenes utvikling gir likevel grunn for bekymring og ettertanke. For eksempel når politiet i Manchester nylig opplyste at de i fjor beslagla 41000 barnepornografiske bilder, mot 12 - tolv - i 1995.

Uansett. Det som ER relevant for oss alle i dagliglivet, er vår medfølelse og sorg over to uskyldige barn, over to familiers ufattelig tap.

<B>ONDSKAPEN: Maxine Carr og Ian Huntley, ondskapens ansikter etter funnet av de drepte pikene.
<B>JENTENE: Holly og Jessica slik verden vil huske dem i røde fotballdrakter.
<B>DREPT: Åtte år gamle Sarah Payne myrdet.
<B>DREPT: To år gamle James Bulger ble drept av to ti år gamle gutter.
<B>MASSEMORDERE: Rose og Fred West før de ble arrestert for mord på 12 mennesker. Ektemannen hengte seg før saken kom til retten.
<B>HAT: Kvinne som gir uttrykk for britenes hat mot Maxine Carr og Ian Huntley.