Hva feiler Ullevål?

Historien gjentar seg. For tre år siden måtte Ola H. Metliaas gå av som direktør ved Ullevål sykehus fordi han ikke hadde styring med sykehusets økonomi. Nylig krevde 300 Ullevål-leger at hans etterfølger, direktør Karl Arne Johannessen, skulle ta sin hatt og gå. Legene tror ikke Johannessen klarer å spare de 150 millionene han er pålagt av byrådet i Oslo, uten at det går ut over pasientene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter at striden mellom Ullevål-legene, direktøren og Oslo rådhus ble kjent, har lokalavisa Aftenposten Aften brakt flere triste og dramatiske pasienthistorier fra sykehuset. Situasjonen er neppe så mye mer kritisk ved Ullevål enn ved de andre store sykehusene som både er lokalsykehus, sentralsykehus og regionsykehus.

Disse mangler alle en del penger, noen leger og mange sykepleiere. De skal kunne ta seg av ulykkesofre med omfattende, livstruende skader hele døgnet, sju dager i uka. De skal operere kreftsyke som etter operasjonen krever samme overvåking som ulykkesofrene, der det medisinsk sett ikke spiller noen stor rolle om operasjonen blir utsatt en uke eller tre, men hvor ventetida er en enorm psykisk påkjenning for pasienten. Og de skal behandle et utall andre pasienter, akutt og planlagt, med og uten ventetidsgaranti, med mer og mindre alvorlige sykdommer, som alle er plagsomme for den det gjelder. Teknologien og medisinene sykehuset har til disposisjon, utvikler seg i rekordfart, mens organiseringen av arbeidet følger tradisjonen i veggene.

  • Å være direktør for et stort sykehus er som å være fyrbøter i helvete. Hans oppdragsgiver er politikere som gir ham minst mulig penger fordi de også har ansvar for veier og skoler, som vil ha fornøyde pasienter fordi disse er deres velgere, og som ikke vil ha bråk blant de ansatte. Under seg har direktøren et utall avdelinger og profesjoner som hver kjenner sin del av driften mye bedre enn direktøren, og som gjerne kriger litt med naboavdelingen eller en annen profesjon. Pasientene, som sykehuset er til for, har direktøren ingen kontakt med. Deres behov defineres av helseprofesjoner og dramatiseres av medier før de når direktørens bord.
  • To dager før Ullevål-legene krevde direktørens avgang på grunn av spareplanen hans, ble det kjent at en del av dem har forlangt 38000 kroner av den samme direktørens lønnspott for å jobbe en helg ved Aker sykehus, ti minutter unna. Sykehusleger har tapt makt, anseelse og frihet. De er blitt brikker i store, industripregete organisasjoner, og svarer med å utnytte sin markedsverdi for alt hva den er verd.
  • Og legemangelen kommer til å vare. Jo mer den medisinske vitenskapen kan gjøre for pasientene, dess flere pasienter får sykehusene og dess smalere blir legenes kompetanse. I dag blir dobbelt så mange mennesker over 80 år hjerteoperert som for bare tre år siden. Og mens sykehusleger for fem år siden i gjennomsnitt behandlet tre pasienter hver i uka, behandler de nå to og en halv.
  • Et større problem for Ullevål, Haukland, RiT og RiTø er mangelen på sykepleiere. Ullevål mangler nå 360 stykker, på Haukeland forsvinner 20 prosent av staben hvert år. Og legen kan ikke operere hvis det ikke er sykepleiere til å stelle pasienten i dagene etterpå. Om lønna blir høyere, vil trolig noen flere bli i yrket. Men flukten fra sykepleien skyldes nok mest andre forhold som det er vanskelig å gjøre noe med: Skiftarbeid og stress, belastningen ved å forholde seg til stadig nye syke mennesker, valget av et tradisjonelt kvinneyrke som var spinkelt faglig motivert.
  • For et par år siden ble det innført et nytt finansieringssystem for sykehusene. Den nye systemet har ført til at flere pasienter blir behandlet, men det har verken fått vekk køene eller de økonomiske underskuddene. Nå satser Høyre-byrådet i Oslo på å gjøre sine sykehus til aksjeselskaper. En slik fristilling skaper ikke flere leger eller sykepleiere. Derimot åpner det for friere lønnsfastsettelse og økt konkurranse om arbeidskraften. Da vil Ullevål kunne lokke til seg nøkkelpersonell fra sentralsykehusene i Akershus, Buskerud og Østfold. Og om også disse sykehusene blir fristilt, kan de eksportere sine problemer til Nord-Norge.