Hva har vi dem for?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I en verden som i stadig større grad overlater styringen til markedskreftene skulle vi tro at politikerne i det minste sørget for den langsiktige tenkningen. Men vi ser dessverre at selv ikke folkevalgte, med ansvar for samfunnets langsiktige utvikling, makter å skue over de nærmeste bakketopper.
  • I går måtte leder i Elevorganisasjonen, Jan Fredrik Stoveland, rykke ut og advare fylkeskommunene mot bare å tenke på kortsiktige gevinster. For tida er elevtallet i videregående skole lavt, sammenliknet med situasjonen for om lag ti år siden. Det har sammenheng med at fødselstallene på åttitallet var lave. Mens det rundt 1970 årlig ble født 70000 barn i Norge, var tallene i begynnelsen av åttitallet ca. 15000 lavere. Seinere har fødselstallene steget igjen.
  • Disse variasjonene i fødselstall påvirker naturligvis elevtallet i skolen. Men siden det tar seks år før et nyfødt barn begynner på skolen og 16 år før det er modent for videregående skole, har kommuner og fylkeskommuner en enestående anledning til å planlegge sin virksomhet. Men politikerne ser ikke ut til å lære. Den lenge bebudede seksårsreformen kom som julekvelden på kjerringa de fleste steder. Og fortsatt mangler en bydel som Søndre Nordstrand i Oslo (større enn Hamar) videregående skole.
  • Ettersom det i noen få år framover vil være små elevkull i videregående skoler, ser fylkeskommunene nå sitt snitt til å redusere skoletilbudet, vel vitende om at rundt neste sving, kommer nye store elevkull. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 27000 flere elever i aldersgruppa 10 til 14 år enn i aldersgruppa 15 til 19 år. Resultatet vil bli at «neste generasjon» elever må reise lenger for å få sin rettmessige skolegang, og gå på større skoler, som kanskje ikke er bygd for slik trengsel. Dette skulle i utgangspunktet være enkel matematikk og enkel politikk. Men ikke for fylkeskommunene. Hvilket reiser spørsmålet om hva vi egentlig skal med dette forvaltningsnivået, som ikke har penger, ikke tar ansvar og som hele tida krangler med staten om rammevilkårene.