Hva nå, Carl Ivar?

Carl I. Hagen har drømt forgjeves både om å bli statsråd og stortings- president. På valgnatta drømte han om å bli størst i borgerligheten, etter at han var blitt det

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva med litt malurt oppi hyllesten til valgets andre vinner: Carl I. Hagen lykkes bare med sine sekundære mål. Hovedmålet har han aldri vært i nærheten av å oppnå. Er han da den store strategen? Eller bare en uregjerlig general som vinner noen slag, men aldri krigen?På partiets egen valgvake holdt Hagen en av sine store taler der han takket partimedarbeiderne og valgvakedeltakerne for at de hadde oppfylt den avtroppende partilederens drøm om i sitt siste valg å bli størst på borgerlig side. Men det var også en bitter manns tale. Drømmen om en plass i en regjering, lå i grus. Hver femte velger stemte Frp, eller på Carl Ivar, men til hvilken nytte? Foran ligger fire år i opposisjon til en regjering som har et operativt flertall i Stortinget så lenge de holder sammen.

Da partilederne ved midnatt møtte i Stortingets vandrehall, varslet Kjell Magne Bondevik sin regjerings avskjed. Carl I. Hagen avviste blankt at han hadde noe som helst ansvar for det. Han hadde bare gjort det han måtte den 20. juni da han erklærte at Frp aldri ville gi sin støtte til en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik. Statsministeren hadde gjort Frps velgere annenrangs ved å avvise ethvert formalisert samarbeid med Frp. Hagen så suverent bort fra at det papirløse ekteskapet med regjeringen hadde vart i hele perioden, til tross for Bondeviks sidesprang med Stoltenberg i budsjettbehandlingen 2003 og at Carl I. Hagen gjorde det slutt både høsten 2003 og i revidert 2004. Det var først etter at Stortinget var gått fra hverandre, at Hagen liksom slo opp for alvor.I 27 år har Hagen ledet Fremskrittspartiet i medgang og motgang. Når han til våren fullfører sin avgang ved å overlate lederklubba til Siv Jensen , er Frp større enn noen gang , men med vesentlig mindre innflytelse enn partiet har hatt siden det kom på fote igjen ved valget i 1997.Hagens egen vinnerversjon er at Fremskrittspartiet nå skal bli det ledende i opposisjon.Og når den gamle Hagen i gåstol inviteres til sitt partis landsmøte, drømmer han om å bli hilst velkommen av landets statsminister. Med Kjell Magne Bondevik ute av norsk politikk, skal Frp føre den borgerlige siden til et brakvalg i 2009.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mon det? Lar Høyre seg føre av et reaksjonært parti som også er tilhenger av en stor stat? Selv blir Hagen visepresident i Stortinget. Fra denne posisjonen som nummer tre etter kongen med fint kontor og mye representasjon, lover han å gi stortingsgruppa råd. Ingen kan ta fra Hagen hans mesterskap når det gjelder å snuse inn velgernes misnøye og tenke utspill som utnytter den. Men det blir ikke han som skal fronte rådene han gir i TV-debatter, intervjuer og fra Stortingets talerstol. Det blir Siv Jensen. Hun er odelsjenta, men som partiets førstekvinne er hun en ukjent størrelse. Hagen spår at Stoltenberg og «vennindene hans» som han kaller Kristin Halvorsen og Åslaug Haga, vil bryte valgløfter i et omfang som vil drive nye velgerskarer inn i Siv Jensens armer.

Han kan selvsagt få rett. Selv hevder Hagen, seinest da han valgnatta var på vei inn i Stortinget, at det er han som alltid får rett, og kommentatorene som alltid har tatt feil når det gjelder ham og hans parti. Og sånn ser det kanskje ut for en som til enhver tid er beredt til å omskrive fortida slik at den passer inn i den nåtid han vil framstille i gunstigst mulig lys.I hele forrige periode var Hagens mål å bli varig sluppet inn i varmen som en anerkjent del av regjeringens parlamentariske grunnlag. Anklagen mot Bondevik gikk ut på at han sto i veien for dette. Hagen sikret seg en hovedrolle i valgkampen på denne måten, og løftet partiet til det nest største i landet. Det er i seg selv en bragd, men den hadde vært større om han hadde klart å skaffe Fremskrittspartiet og Høyre en samlet oppslutning vesentlig ut over den faste 35-prosenten som i mange år har vært en stabil høyreside i norske politikk. Nå ble det bare borgerlig kannibalisme. På valgnatta lovet han sine velgere at de hadde stemt på det partiet som i dette århundret skal fylle den rollen Arbeiderpartiet gjorde i det forrige. Det er å håpe at dette er en av Hagens drømmer som ikke går i oppfyllelse. For oss andre er den et mareritt.