Hva nå, lille Norge?

Det traumatiske ekteskapsbruddet mellom Telenor og Telia dreier seg om langt mer enn arrogante svensker og strie nordmenn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det handler om en verden i virvlende utvikling hvor politikere både i Sverige og Norge i beste fall kan tråkke på bremsen. Den rådende oppfatning blant politikere i vestlige land er at det er bedre å henge med enn å falle av. Derfor mener flertallet at det er tvingende nødvendig for suksessbedriften Telenor å inngå allianser med andre store it- og teleselskaper. På kort sikt kan bedriften fortsette å betjene et norsk publikum til lave priser i annerledeslandet Norge og være fornøyd med det. Men neppe på lang sikt. Vi er underlagt kapitalismens ubønnhørlige lover uansett hva Bondevik og Voksenåsen-erklæringen sier. Verdens land styres i dag av prosesser som er sterkere enn nasjonale politiske myndigheter. Tempoet i den internasjonale handelen har økt med rakettfart og folk som Tormod Hermansen har selve drivstoffet, informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Her er Norge, med Telenors mobilkompetanse, i forkant av utviklingen. Vi leder løpet. Derfor kunne vi ikke gi mobilenheten bort til svenskene. Den er vår sjanse i en ny tid.

DESSUTEN: IT-TEKNOLOGIEN passer som hånd i hanske for et land mot nord, med lang avstand til markedene. Når vi når verdensmarkedet med et tastetrykk, spiller det mindre rolle om vi har et lite hjemmemarked på fire millioner mennesker. Dette peker handelshøyskolerektor Victor D. Norman på i to uavhengige utredninger han har gjort for FAFO og Høyre.

Norman mener at en friere verdenshandel vil føre til en mer effektiv arbeidsdeling mellom de forskjellige land. Hvert land vil konsentrere seg om å produsere det man er flinkest til, noe som vil være en fordel for alle. Samtidig vil det føre til at næringsmiljøer samler seg i klynger for å dra nytte av know-how, ressurser og forutsetninger. Det er en slik klynge, eller cluster, strategene ønsker å etablere på Fornebu, med Telenor i spissen. Men denne pågående arbeidsdelingen vil ikke skje smertefritt. «En geografisk perifer beliggenhet er mer problematisk i en verden av fri handel enn i en verden med handelshindre,» påpeker Norman. Lønningene til ufaglærte vil synke, lønningene til folk med nøkkelkompetanse vil stige. Norge kan ikke koste på seg et altfor dyrt offentlig helse- og skolevesen. Regjeringen må føre en mer aktiv næringspolitikk og vi må sørge for at bedriftene har rikelig tilgang på kapital. Mener Norman.

MEN PARALLELT med denne utviklingen skjer en konsentrasjon av eierskap og makt, og en forskyvning av makt fra nasjonale og politiske myndigheter til multinasjonale selskaper. Forfatteren Upton Sinclair skrev i en av sine romaner at den århundrelange kampen om markeder ville ende med et dødelig slag mellom The Beef Trust og Rockefellers Standard Oil om herredømmet over USA. En annen herre, grunnleggeren av AEG, tyskeren Walter Rathenau, konstaterte ved århundrets begynnelse at 300 menn, som alle kjente hverandre personlig, kontrollerte den økonomiske utvikling i Europa. Fra samme krets valgte de sine etterfølgere. Det som har skjedd, er at de 300 i Europa nå er blitt færre enn 150, skriver månedsmagasinet Le Monde diplomatique.

MAN KAN SPØRRE seg hvor lenge Hermansen, Norge og Telenor vil klare seg i en verden hvor 200 megaselskaper dekker det aller meste av handelen av varer og tjenester. USA er hovedadresse for 74 av selskapene, Tyskland for 23, Frankrike for 19, Storbritannia for 13 og Sveits for 6. Siden 1992 har omsetningen i disse selskapene vært større enn det samlede bruttonasjonalproduktet i alle landene utenfor OECD.

Alt ståket om Hermansens bart illustrerer bare hvilken fart det er i strukturendringene.

Svenskene er både så urbaniserte og så kultiverte at Hermansens harrypreg skaper dyp mistillit. Han burde, tenker de vel, vært nedlagt, slik gammel industri blir lagt ned over hele verden. Det har imidlertid massearbeidsledighet og undersysselsetting som følge. Ifølge Le Monde er femti millioner mennesker uten arbeid i Europa, en milliard i verden under ett. Samtidig drives rovdrift på mange av dem som har arbeid. Millioner av barn i arbeid er for mange land en forutsetning for å konkurrere på verdensmarkedet, hvor brutalt det enn er.

OGSÅ SINDIGE NORMAN peker på at det er betenkelig at den maktbalanse som har vært til stede mellom politikere og kapitalkrefter, nå synes å smuldre bort. Den raskt ekspanderende økonomien møter ikke politisk makt på de arenaer der den beveger seg. Den arter seg i stedet som gateslagsmål og demonstrasjoner når verdens ledere gjennom WTO gjør et fattig forsøk på å lage spilleregler.