Hva nå, store land?

Da Bill Clinton ble valgt til USAs president i 1992, slo han ut George Bush som var veteran fra den andre verdenskrigen. Clinton representerte ungdom, framtidstro og forandring. Clinton var bare en ikke-stridende veteran fra ungdomsopprøret på 60-tallet. I seks år har de kristne konservative i USA forsøkt å drive ham og folkeflertallet ut av maktens kontorer, til en høy pris for USAs anseelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Monica-affæren og riksrettssaken som i hele høst og vinter har lammet all annen politisk virksomhet i Washington, har svekket USA stilling som verdens ledende demokrati og suverene supermakt. Det er ille nok at mannen som har vunnet to valg, blir avslørt som en umoden og dumdristig risikosøker i sin private livsførsel. Men det er mye verre at den ganske patetiske college-erotikken blir gjort til samlingsmerke for et politisk korstog der det blåses til nasjonal åndskamp mellom tradisjonelle dyder, kristentro og skikkelighet på den ene siden, og ungdomsopprørernes sosiale laissez faire på den andre.

  • Det uroer resten av verden ganske alvorlig når det eneste landet i verden som kan sette inn overveldende militære styrker på alle nivåer hvor som helst i verden, framstår med sterke fanatiske og urasjonelle trekk. Forutsigelighet og stabilitet er det aller viktigste en supermakt kan gi til resten av verden. Det siste året har amerikansk politikk vært innadvendt og preget av usikkerhet. Bill Clinton selv har på imponerende vis forsøkt å heve seg over den juridiske dragkampen om hans og Monicas nedentil, uten helt å kunne kompensere fullt ut for bortfallet av rasjonalitet i landets øvrige politiske institusjoner.
  • I august i fjor sendte amerikanske krigsskip av gårde et stort antall superavanserte krysserraketter mot et middagsselskap av terroristledere i Afghanistan der Osama bin Laden skulle ha vært vert. I en rekke vestlige hovedsteder spurte man seg i undrende alvor hva det var som foregikk. Samtidig som USA ønsket seg sine alliertes støtte til sitt forslag om å gjøre kamp mot alle slags terrorister i verden til en sentral oppgave for NATO, satte amerikanerne i verk et angrep mot «sin» terrorist i strid med det meste av etablert internasjonal rett, uten alliert støtte og helt uten mandat fra noe internasjonalt forum.
  • Var angrepet på bin Laden utløst av ansvarsfull vurdering av nytte mot risiko, resultat mot innsats og handling mot lovverk, eller var det en sammenheng med Washingtons egen Sex, løgn og videotapes? Hvordan kan USAs allierte og resten av verden stole på et Washington som er mer opptatt av Monicas tangatruse enn av å forme ut en klok politikk overfor Saddam Hussein i Irak, NATOs framtid eller fredsforhandlingene i Midtøsten? Tvilen er blitt klart uttrykt i Paris, Bonn, Moskva og Tokyo.
  • Nå blir ikke presidenten avsatt. Det amerikanske folket har i måling etter måling tatt avstand fra eksorsistene i Washington, og holdt presidenten flytende. Men fundamentalistene kontrollerer Det republikanske partiet som har flertall i Kongressen. Blir det da mulig å drive politikk og manøvrere i kriser som krever at presidenten og Kongressen samarbeider? Det var den underliggende usikkerheten i slike spørsmål som utløste kvalmen tidligere forbundskansler Helmut Kohl følte ved Monica-affæren.
  • Folkets støtte til den beleirede presidenten har en direkte sammenheng med oppgangen i amerikansk økonomi som har vart sammenhengende i sju år. Arbeidsledigheten er rekordlav, og kriminaliteten har sunket dramatisk. Underskudd er snudd til overskudd på statsbudsjettet. Men forfallet i politikken i Washington har gjort det umulig å få vedtatt tiltak mot den økende kløften mellom de ganske velstående to tredjedeler av det amerikanske samfunnet, og den fattige tredjedelen som overlates til seg selv og tilfeldig veldedighet. Etterveksten i det galopperende kunnskapssamfunnet er usikker fordi USAs offentlige skolevesen bevisst svekkes og utarmes til fordel for private livssynsskoler.
  • Dersom den voksende tvilen ved USAs evne til å lede skal bli mindre i resten av verden, bør politikerne i Washington snarest alliere seg med flertallet i sitt folk.