Hva Norge bør gjøre med Irak

Det er mye som taler for at Norge vil ende opp som leder av Sikkerhetsrådets sanksjonskomité for Irak, den såkalte 661-komiteen. Ledervervet er av administrativ art, men vil likevel gi Norge en framskutt rolle i utformingen av FNs framtidige Irak-politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dermed stilles norske utenrikspolitikere overfor uvante utfordringer. På den ene siden skal Norge være meklingsmannen som bygger bro mellom stormaktene, og være på talefot med Irak. På den andre siden må UD våge å være pådriver og politisk innovatør. For dersom årene i Sikkerhetsrådet skal bli noe mer enn en oppvisning i utholdende diplomati, bør Norge utforme en selvstendig Irak-politikk.

Skyld?

At Irak-sanksjonene har enorme humanitære skadevirkninger, er det liten uenighet om, også i Sikkerhetsrådet. Uenigheten dreier seg snarere om hvordan sanksjonene bør legges om, hvilke betingelser Irak må innfri, og hvem som har skyld i lidelsene. En norsk Irak-politikk forutsetter imidlertid ikke at Norge tar stilling til skyld og uskyld. Det holder lenge med å erkjenne problemene. Og problemene er ikke bare av humanitær art. Sanksjonene har også betydelige realpolitiske slagsider - en åpenbar mangel på samsvar mellom mål og middel.

For det første: FNs våpeninspektører har ikke vært i Irak siden desember 1998. Konsekvensen er at Sikkerhetsrådet ikke lenger har noen operativ politikk mht. det som er hovedformålet med sanksjonene - å hindre Irak i å produsere og bruke masseødeleggelsesvåpen.

For det andre: Slik professor Amatzia Baram nylig formulerte det, er Saddam Husseins «rolle i år 2000 den sikreste og mest lovende siden 1991». Irak har gjenopptatt diplomatisk kontakt med en rekke stater, er tilbake som medlem av Den arabiske liga, og har siden 17. august mottatt flylaster med utenlandske forretningsmenn og politikere. Dette betyr ikke at sanksjonene allerede har forvitret. Men man har å gjøre med en tiltakende «snøballeffekt» hvor små overtramp over tid vil uthule vesentlige deler av sanksjonsregimet.

Undergravende

En slik utvikling vil undergrave Sikkerhetsrådets legitimitet og ytterligere øke spenningen mellom stormaktene. FN vil kort sagt bli sittende igjen med rester av et sanksjonsregime som stadig rammer sivilbefolkningen, men som ikke bringer sanksjonspolitikken nærmere sitt opprinnelige mål.

Det er derfor mye som taler for at FNs Irak-politikk må legges om i løpet av Norges periode i Sikkerhetsrådet. Men hvordan?

Den enkleste løsningen er at Irak etterkommer resolusjon 1284 fra desember i fjor. Resolusjonen opphever deler av de sivile sanksjonene midlertidig for perioder på inntil 120 dager, dersom Irak bl.a. gjenopptar samarbeidet med FNs våpeninspektørlag (UNMOVIC). Irak har til nå avvist dette. Og selv når nye forhandlinger kommer i gang i januar, tyder mye på at Bagdad ikke vil se seg tjent med å etterkomme resolusjon 1284 i sin nåværende form.

Alternativ

Dersom 1284-prosessen strander, bør UD på forhånd ha utforsket alternative løsninger. En mulig vei er en «treskrittsstrategi» som kombinerer oppdemming med politisk tilnærming: 1) De sivile sanksjonene oppheves i samsvar med resolusjon 1284, men opphevelsen gjøres permanent etter en prøveperiode. 2) Dette suppleres med en mer massiv ekstern våpenembargo i samarbeid med Iraks nabostater. 3) Irak inviteres tilbake i det internasjonale samfunnet dersom landet ratifiserer internasjonale nedrustningsavtaler.

Det er ikke helt usannsynlig at USA vil gå med på dette: Både republikanere og demokrater erkjenner skavankene ved dagens Irak-politikk, Washington er under betydelig internasjonalt press, og USAs nærmeste allierte (britene) har annonsert at de ikke lenger anser sanksjonene som et instrument for å endre regimet i Irak. Bagdad på sin side vil trolig anse «treskrittsstrategien» som en prestisjeseier. Det kan bli tungt å svelge. Men hvis det bare er prestisjen som står mellom fornuft og ufornuft, har man allerede kommet et stykke på vei.