Hva slags straff gir tingrettene i promillesaker?

Dagbladet har undersøkt 1118 promilledommer fra 2017. De forteller hvilke reaksjoner norske fyllekjørere får i retten. Dette er hovedfunnene.

PROMILLEKONTROLL: Politiet avholder jevnlig promillekontroller, som her på Sinsen i Oslo. Foto: Jø¸rn H Moen / Dagbladet
PROMILLEKONTROLL: Politiet avholder jevnlig promillekontroller, som her på Sinsen i Oslo. Foto: Jø¸rn H Moen / DagbladetVis mer

Dagbladet har samlet inn og registrert data fra 1118 promilledommer. Rådataene kan ses i dette dokumentet. Dataene ble opprinnelig brukt til å se på kjønnsforskjeller i straffutmålinger. En analyse av det kan leses her. Dagbladets omtale og oppfølgere av denne problemstillingen finnes på denne samlesiden.

Basert på det samme materialet har vi også laget en «test» som gir informasjon om mulige utfall i en promillesak basert på de ulike forholdene som kan være i den enkelte sak.

Tre ulike nivåer

Utgangspunktet for straffutmålingen i promillesaker er Vegtrafikkloven § 31. Bestemmelsen legger opp til ulik straff etter domfeltes promille, etter tre ulike nivåer:

  • Lavpromille: Fra 0,2 til og med 0,5, som gir bot.
  • Mellompromille: Mellom 0,5 og 1,2, som gir bot og betinget eller ubetinget fengsel.
  • Høypromille: Over 1,2, som gir bot og ubetinget fengsel.

I bestemmelsen heter det at graden av påvirkning (som regnes om til promille) og hvilke farer kjøringen har medført skal tas særlig hensyn til ved straffutmålingen. Det framgår også at de som tas med mellompromille og som tidligere er dømt for ruskjøring «som regel» skal dømmes til bot og ubetinget fengsel.

Hvordan praktiserer så domstolene dette?

Nedenfor har vi vi oppsummert utfallene av sakene i mellom- og høypromille-kategoriene, samt sett på noen underproblemstillinger.

Mellompromille-kategorien (0,5-1,2):

Loven gir domstolene valget om betinget eller ubetinget fengsel i disse sakene.

Vår undersøkelse viser at domfelte enten må ha promilledommer fra før eller ha kjørt på farefullt vis for å risikere utbetinget fengsel i denne promillekategorien.

Det var 284 «rene» saker med promille mellom 0,5 og 1,2 i materialet, hvor det ikke var noen straffeskjerpende elementer. I disse endte det ikke med ubetinget straff en eneste gang. Den gjennomsnittlige straffen var betinget fengsel i 18,5 dager.

Det var totalt 39 saker hvor domfelte var dømt for ruskjøring en gang tidligere (se nedenfor om straff ved gjentatt kjøring). 25 av sakene endte med ubetinget fengsel, 10 med betinget fengsel og 2 med samfunnsstraff. Fordelingen betinget/ubetinget er 71 prosent ubetinget - 29 prosent betinget.

I 90 av sakene hadde domfelte også kjørt på farefullt vis. 13 av disse sakene endte med ubetinget fengsel.

Blant de 90 sakene med farefull kjøring var det 6 saker hvor det både var farefull kjøring og tiltalte var dømt tidligere. Alle disse endte med ubetinget fengsel, bortsett fra en som endte med betinget fengsel og rusprogram (som er et alternativ til ubetinget fengsel).

Det var sju personer som fikk ubetinget fengsel i denne promillekategorien fordi kjøringen var farefull uten at de var dømt tidligere.

Dette viser at det som har størst betydning for om det blir betinget eller ubetinget fengsel i mellompromillekategorien, er om tiltalte er dømt tidligere. Faremomentet kan også få betydning, men der er terskelen altså høyere.

Høypromillekategorien:

Det var 682 høypromillesaker i utvalget. 523 av disse endte med ubetinget fengsel, 144 med betinget fengsel. I 116 av sakene med betinget fengsel ble det gitt med vilkår om gjennomføring rusprogram, et alternativ til ubetinget fengsel.

Bortsett fra rusprogrammet, var den viktigste faktoren som påvirket om det ble betinget fengsel lang saksbehandlingstid som skulle komme domfelte til gode. Det ble konstatert at det var det i 85 av sakene. 30 av disse endte med betinget fengsel, 53 med ubetinget fengsel, 2 med samfunnsstraff. Fordelingen var 36 prosent betinget fengsel, 64 prosent ubetinget fengsel.

Det er verdt å merke seg at det var betydelige kjønnsforskjeller i straffutmålingen i saker med lang liggetid. Blant menn fikk 27 prosent betinget fengsel i saker med lang liggetid. Blant kvinner var det samme tallet 75 prosent. Regresjonsanalysen Dagbladet har fått utført, viser at dette er en signifikant forskjell, når alt av skjerpende og formildende omstendigheter tas hensyn til. Se mer om liggetidsakene her.

Av de 144 sakene som endte med betinget fengsel, var det bare tre saker som endte med betinget fengsel hvor det ikke ble gitt i kombinasjon med rusprogram eller som resultat av lang liggetid. Det var to saker hvor promillen var mellom 1,2 og 1,3 (se nedenfor). Og en professor som ramlet på scooter med en promille på 1,75 i Bergen sentrum, hvor retten la vekt på at han hadde kjørt en kort tur i en enveiskjørt gate. I saker hvor rusprogram eller liggetid ikke er en problemstilling, skal det altså svært mye til for at domstolene gir betinget fengsel i høypromillesakene.

Gjennomsnittlig ubetinget straff i høypromillesakene:

Det var 242 «rene» saker med promille over 1,2, hvor vi ikke registrerte noen formildende eller skjerpende forhold (altså hvor det ikke var lang liggetid, ble idømt rusprogram, var faremomenter ved kjøringen, eller at siktede hadde særlig tyngende omsorgsansvar osv).

235 endte med ubetinget fengsel, 3 med betinget fengsel og 4 endte med samfunnsstraff.

Den gjennomsnittlige ubetingede straffen i disse sakene var 23 dager. Medianen var 21 dager.

Vi gjorde også en sjekk av om straffen varierer etter promillenivået i høypromillesakene. Alle de 51 «rene» sakene med promille over 2 endte med ubetinget fengsel. Den gjennomsnittlige ubetingede straffen var 26 dager. Medianstraffen var 25.

Med sakene over 2 i promille fjernet, var det 191 «rene» saker med en promille mellom 1,21 og 2. I disse sakene var den gjennomsnittlige ubetingede straffen 22 dager, og medianen 21.

Høyere promille gir altså noe høyere straff, helt i tråd med loven.

Her må det bemerkes at det ikke oppgis nøyaktig promille i de fleste saker med andre rusmidler enn alkohol. Vurderingen går på om det er over eller under 1,2, og derfor er en god del av dem bare registrert som «over 1,2» i vår statistikk, selv om rusen reelt sett kan ha vært over en alkoholrus over 2.

Tilståelsesrabatt:

I de aller fleste promillesaker tilstår den som møter i retten. Det gir ofte tilståelsesrabatt. Som oftest har påtalemyndigheten tatt hensyn til dette i sin påstand, men retten justerer ofte dette selv også (påstand på 21 dager og dom på 18 dager er ikke uvanlig).

For å se på en effekt av tilståelsene, så vi på de 20 «rene» høypromillesakene hvor domfelte ikke hadde erkjente straffskyld. I disse sakene var den gjennomsnittlige ubetingede straffen 24 dager. Medianen var også 24.

I de resterende sakene 222 sakene hvor domfelte erkjente skyld, var den ubetingede straffen i gjennomsnitt 22,8 dager, altså 1,2 dager lavere enn i sakene uten tilståelse. Medianen her var 21 dager. Den «vanligste» straffen med tilståelse var altså 21 dager, mens den var 24 dager uten tilståelse.

Sakene mellom 1,2 og 1,3:

Sakene som ligger rett rundt 1,2 i promille er av særlig interesse, siden grensen i loven er «over 1,2». Og det er en viss variasjon i hvor tingrettene legger lista.

Det er totalt 29 saker som ligger mellom 1,2 og 1,3 i promille i vår undersøkelse.

6 av disse sakene (21 prosent) endte med betinget fengsel, 22 med ubetinget fengsel (79 prosent) og 1 med samfunnsstraff.

I en av de seks sakene som endte med betinget fengsel, ble det dels begrunnet med at det var lang liggetid i saken. I tre av sakene ble det gitt betinget fengsel i kombinasjon med rusprogram, som altså er et alternativ til ubetinget straff.

I fem av sakene var domfelte dømt for ruskjøring en gang tidligere.

I elleve av sakene var det farefull kjøring (i fire av disse sakene hadde domfelte også tidligere promilledommer).

I alle sakene hvor enten tidligere dommer eller farefull kjøring spilte en rolle, ble det ubetinget fengsel, bortsett fra en hvor det ble samfunnsstraff (som brukes som et alternativ til ubetinget straff, se nedenfor).

Det var 13 «rene» saker (uten liggetid, farefull kjøring eller tidligere dommer) i denne kategorien. 11 av disse endte med ubetinget fengsel, 2 med betinget fengsel.

I de to «rene» sakene som ga betinget fengsel var promillen henholdsvis 1,23 og 1,26. Domfelte i sistnevnte sak (fra Øvre Romerike tingrett 24. april 2017) var en 72 år gammel mann, og straffutmålingen ble begrunnet slik: «Kjøring med an alkoholpromille i blodet over 1,2 straffes normalt med bot og ubetinget fengsel, jf. vegtrafikkloven § 31 annet ledd bokstav c. Retten er likevel enig med påtalemyndigheten i at fengselsstraffen i dette tilfellet bør gjøres betinget under henvisning til LH-2007-106387. Det er ikke rapportert om andre farlige forhold ved kjøringen ut over den høye promillen. Retten er kommet til at betinget fengsel i 30 dager er passende.»

Oppsummert endte tingrettene i hovedsak på ubetinget fengsel i sakene med mellom 1,2 og 1,3 i promille, og i praksis alltid hvis det er et skjerpende element i saken. I de «rene» sakene var fordelingen 11 ubetinget - 2 betinget.

I sakene som ligger på akkurat 1,3 i promille, har tingrettene for øvrig noe ulik tolkning av rettstilstanden.

Inn-Trøndelag tingrett tolker det slik (dom av 1. februar 2017): «Det følger av vegtrafikkloven § 31 og rettspraksis at det overfor kjøring med en slik promille normalt reageres med ubetinget fengsel og en bot.»

Alta tingrett tolker det slik (dom av 15. september 2017): «I Rt-2007-1563 i avsnitt 8 uttalte flertallet i Høyesterett at grensen mellom ubetinget og betinget fengsel etter Høyesteretts praksis ligger i «området mellom 1,15 og 1,30 promille, kanskje nærmere 1,30 promille». Dette taler for at det i nærværende sak skal reageres med ubetinget fengsel.»

Rana tingrett tolker det slik (dom av 20. november 2017): «Retten tar utgangspunkt i vegtrafikkloven § 31 annet ledd punkt C, som fastsetter at straffen ved kjøring med alkoholkonsentrasjon i blodet på over 1,2 som regel skal være bot og ubetinget fengsel. Rettspraksis viser imidlertid at det ved 1,3 i promille likevel oftest reageres med betinget fengsel, jf. lovens kommentarutgave, 5. utgave s. 407.»

Også her må det bemerkes at dette stort sett er saker med alkoholpåvirkning (i sakene med andre rusmidler gjøres det som nevnt en omregning, hvor det sentrale er om promillen har vært over eller under 1,2 og med hvilken grad av sikkerhet det kan slås fast).

Samfunnsstraff:

Det ble idømt samfunnsstraff i 17 av de 1118 promillesakene i vårt utvalg.

I 15 av sakene var det en promille over 1,2, og samfunnsstraff ser derfor ut til å brukes som et alternativ til ubetinget fengsel, som er hovedregelen i høypromillesakene.

I 10 av sakene hadde domfelte brukt andre rusmidler enn alkohol.

5 av sakene er registrert med samlebegrepet «personlige forhold». Det er et begrep vi har brukt i vårt skjema når domfelte har psykiske problemer og/eller en vanskelig livssituasjon.

9 av de 17 domfelte som fikk samfunnsstraff er for øvrig kvinner. Dette er et høyt tall med tanke på at det er under 20 prosent kvinner i totalutvalget. En regresjonsanalysen utført av stipendiat Talieh Sadeghi viser at dette er en signifikant forskjell - kvinner får oftere samfunnsstraff enn menn i promillesaker - men siden tallmateriale her er lite er det en viss usikkerhet knyttet til funnet (bredt konfidensintervall).

Liggetid:

I gjennomsnittet i Dagbladets undersøkelse gikk det 194 dager fra forholdet skjedde til tingrettsdom falt. Men enkelte saker med svært lang saksbehandlingstid trekker dette tallet opp, slik at det kan være mer relevant å se på medianen (tallet i midten når alle sakene er satt opp fra lavest til høyest). Dette er 163,5.

Vi fant ingen saker hvor den totale saksbehandlingstiden fra forholdet skjedde til dom falt på under 270 dager. Men vi fant en del ulikheter i praksisen i sakene med liggetid.

Om undersøkelsen og utvalget:

Vi har sett på 1118 promilledommer fra 2017. Dommene kommer dels fra første kvartal 2017, fra en liste vi fikk fra Domstolsadministrasjonen over de 1383 promilledommene som ble avsagt i norske tingretter i den perioden. Vi måtte be hver tingrett om å sende over sine, og til slutt fikk vi samtlige bortsett fra Kristiansand tingrett (56 dommer), som opplyste at de ikke hadde kapasitet. Totalt fikk vi oversendt 1327 dommer direkte fra tingrettene.

I tillegg lastet vi ned alt som var tilgjengelig av promilledommer fra pressesidene på Domstol.no. Dommene er tilgjengelig der i bare tre måneder, før de forsvinner. Vi startet nedlastingen der i november og fortsatte i desember. Alle disse dommene var fra høsten og vinteren 2017, og overlappet derfor ikke med dommene vi tilsendt fra første kvartal 2017 (vi har også sjekket at vi ikke har ført noen dobbelt via automatisk kontroll i regnearket).

Totalt lastet vi ned 784 dommer derfra. Det var noen trafikkdommer blant disse (fartsovertredelser), men totalt landet vi på ca 2100 dommer.

Vi ønsket å se på straffutmålingen, og for å kunne gjøre det måtte vi ha saker som var mulig å sammenlikne. Derfor luket vi vekk dommer hvor det var flere andre alvorlige tiltalepunkter. Vi så også bort fra dommer hvor domfelte dømmes som han har er dømt for promillekjøring flere ganger tidligere i vår undersøkelse.

Retningslinjene domstolene følger ved gjentatt promillekjøring lovforarbeidet til Vegtrafikkloven NOU (1987:11 Promillekjøring). I kapittel 2 «Straffutmålingen ved gjentatt promillekjøring», heter det:

«I Torgersen og Engstrøm, Vegtrafikkloven og Trafikkreglene med kommentarer (1983) s. 250-251 gir Matningsdal en oversikt over straffutmålingen ved gjentagelser. Denne fremstillingen er ajour til og med 1980. Rådet har i tillegg gjennomgått Retstidende for 1983. 1984 og første halvår 1985.

Av dette materialet går det frem at straffen skjerpes påtagelig ved gjentagelser.

Ved andre gangs domfellelse blir straffen vanligvis ubetinget fengsel mellom 30 og 45 dager. Dommene synes jevnt fordelt på fengsel i 30 dager, fengsel i 36 dager og fengsel i 45 dager.

Ved tredje gangs domfellelse varierer straffen mellom fengsel i 30 dager (Rt-1978-1580) og fengsel i 120 dager (Rt-1972-742 og Rt-1977-375). Tyngdepunktet synes å ligge omkring fengsel i 75 dager.

Ved fjerde gangs domfellelse varierer straffen mellom fengsel i 21 dager (Rt-1983-659) og fengsel i 7 måneder (Rt-1973-506). Spredningen mellom dommene er her ganske stor, men det er mulig man kan si at et tyngdepunkt ligger omkring fengsel i 120 dager.

Ved femte gangs domfellelse varierer straffen mellom fengsel i 45 dager (Rt-1978-1576) og fengsel i 9 måneder (Rt-1968-531). Også her er spredningen mellom dommene stor, men et slags gjennomsnitt synes å være fengsel i 6 måneder.

Ved sjette gangs tilfelle varierer straffen fra fengsel i 6 måneder til fengsel i 9 måneder, med et tyngdepunkt mellom 6 og 8 måneder.»

Som en kan se øker straffene gradvis etter hvor mange ganger vedkommende dømmes for ruskjøring. Det gjør at det er stor forskjell i straffutmålingen om noen dømmes for andre gang eller fjerde gang, selv om begge registreres som tidligere dømt.

Vårt mål var å finne så like saker som mulig, slik at de skulle være mulig å sammenlikne. Vi kunne ha fjernet alle sakene mot tidligere dømte. Men samtidig ønsket vi et stort og representativt materiale. Hvis vi fjernet alle sakene hvor domfelte har tidligere dommer, ville vi skjære bort en for stor andel av sakene.

Vår avgrensning var i utgangspunktet å inkludere saker hvor domfelte var dømt bare en gang tidligere, og registrere disse, slik at effekten ble mulig å måle og isolere. Totalt inkluderte vi 140 slike.

Blant disse dommene var det også noen som hadde tidligere domfellelser som lå så langt tilbake at de ikke fikk betydning for straffutmålingen. Rettspraksis for disse tilfellene er Høyesterettsdommen Rt. 2008 s. 1210, hvor domfelte fikk betinget fengsel, selv om vedkommende hadde en promillekjøring fra tidligere, men som lå «langt tilbake i tid». Et eksempel på hvordan dette vurderes er en dom fra Oslo tingrett av 23.05.2017.

Utvalgskriteriet ble dermed i praksis å bare inkludere dommer med tidligere domfellelser mot siktede/tiltalte hvis vedkommende bare ble dømt for andre gang eller ble dømt som om vedkommende bare var dømt en gang tidligere, jf Rt. 2008 s. 1210.