Hva tåler Italia?

I et demokrati får folket vanligvis den lederen det fortjener. Italienerne får Silvio Berlusconi. Men republikkens undergang er neppe nær - ikke denne gangen heller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I ET VALG hvor de siste velgerne ikke fikk avgitt sine stemmer før klokka fem om natta og hvor opptelling av stemmene og de vanskelige beregningene av hvem som er valgt, ikke var klare før langt utpå gårsdagen, har høyresida under paraplyen Frihetenes Hus vunnet flertallet både i Deputertkammeret og Senatet.

President Carlo Azeglio Ciampi vil derfor be Silvio Berlusconi danne Italias 59. regjering etter krigen.

Det er på alle vis et merkelig og historisk valg. Hvor ellers velger man landets rikeste person, eieren av alle riksdekkende, private fjernsynskanaler og en person som står tiltalt i rettsvesenet for flere alvorlige forbrytelser, til statsminister?

Opplagt er det en fare for demokratiet. Men det er det bare et mindretall av italienerne, samt utlandet, som bekymrer seg over. I EU er man videre betenkt over hans politiske reisefeller, de rabiat fremmedfiendtlige separatistene i Lega Nord og Benito Mussolinis politiske arvinger i Nasjonalalliansen. Men EU vil ikke gjenta straffetiltakene mot Østerrike, ikke mot EUs fødeland, og velger i stedet å vente og se.

MEN ITALIAS VALG kan også ses fra en annen synsvinkel. Før valget i 1994 traff jeg på den italienske skuespilleren Roberto Benigni og spurte ham om Berlusconi er en fare for kulturen.

- Nei, kulturen er en fare for Berlusconi, svarte han.

Om Berlusconi er farlig for demokratiet, så er også det rotfestede italienske demokratiet en fare for Berlusconi. Den gang i 1994 trodde «Il Cavaliere» at han kunne styre Italia som han styrer sine private selskaper, men gikk overende med et brak etter sju stormfulle måneder. Nå bør han vite bedre.

Høyre, med 42,5 prosent av stemmene, er bare knapt fire prosent sterkere enn venstre i Italia. Frihetenes Hus har 368 av 630 seter i Deputertkammeret og 177 av de 315 i Senatet, som i tillegg har ni senatorer på livstid. Og dette er et hus i indre splid. Lega Nord, som felte Berlusconi forrige gang, gjorde nå et elendig valg. Den uberegnelige lederen, Umberto Bossi, mener partiet har ofret seg for alliansen med Berlusconi og krever politiske gjenytelser. I tillegg til å kaste ut innvandrere, som industrien sårt trenger, vil partiet at det rike Nord-Italia skal slippe å fø på Sør-Italia.

Men i sør gjorde Nasjonalalliansen et godt valg, og de omkledde nyfascistene vil ha en sterk stat med omfattende velferdstiltak. Her er det sprik fra første dag.

Mot dem står en sterk opposisjon bak Francesco Rutelli i Oliventreet, med 250 deputerte og 128 senatorer, som har regjert i fem år og greid det økonomiske kunststykket å få Italia med i eurosamarbeidet.

VALGLØFTENE fra Berlusconi er gode, vage og dyre. I går leste «Ridderen» opp sin «kontrakt» med velgerne. Hvis han ikke klarer å gjennomføre minst fire av sine fem grunnleggende løfter de neste fem årene, lover han å forlate politikken. Han vil senke skattene, skape 1,5 millioner arbeidsplasser, øke pensjonene, innføre lov og orden og sette i gang minst 40 prosent av en pakke med store statlige anlegg i infrastrukturen i sør. Da han i valgkampen snakket om å senke skattene fra 46 til 38 prosent, fant EU grunn til å minne om kravene i eurosamarbeidet. Hvor Berlusconi skal finne penger til sterkt økte utgifter og samtidig senke inntektene, kan bli spennende å se.

Berlusconi har også lovt omfattende administrative reformer i staten, et arbeid han forretningsmessig har overlatt til 16 konsulentselskaper. Og så skal han reformere det rettsvesenet han misliker.

Kjennere av det forvirrende indre livet blant de deputerte i Palazzo Montecitorio, hvor de politiske snikskytterne vandrer hvileløse rundt ved den minste duft av krise, ser for seg den utålmodige Berlusconi i endeløse forhandlinger, evig pendlende mellom brudd og forlik. Og så skal statsministeren samtidig forsvare seg mot flere alvorlige tiltaler i rettssalene.

ITALIA HAR HATT 58 regjeringer etter 1948, men har likevel bygd opp økonomien fra krigens ruiner til verdens femte største. Stadig skiftende regjeringer har ikke rokket ved det demokratiske regimet, som har tålt flere regjeringer per år og overlevd alle spådommer om snarlig undergang. Da tåler det nok også Berlusconi. Spørsmålet er hvor lenge Berlusconi tåler italiensk politikk denne gangen.