Hva tenker Arne Næss?

Det er et paradoks at Arne Næss, en av Norges mest markante tenkere, er mest berømt for å bruke beina: Han er legendarisk for sine klatreekspedisjoner, langs fasadene på Blinderns høybygg så vel som i Himalaya, og for å ha erobret NATO-anlegget på Kolsås sammen med Jens Bjørneboe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Det gjør stort sett vondt å tenke, sier Arne Næss, men det er neppe derfor de færreste kan gjøre rede for hva han står for. Denne uka ga han selv ut boka «Livsfilosofi». Parallelt gir Inga Bostad ut boka om ham og hans utallige posisjoner i filosofien.

- Arne Næss' filosofi bør «oversettes». Han sier selv at han ikke har vært flink nok til å få fram hva han egentlig mener, sier Bostad, som har lest alt filosofen har utgitt og mer til.

Tomt i hyllene

- Jeg gikk inn på Norli, Norges største bokhandel, og oppdaget at de ikke hadde en eneste bok av Næss før «Livsfilosofi» kom ut. Han leses altså ikke i dag. Men hans påvirkning på norske akademikere, særlig gjennom lærebøkene til examen philosophicum, må ikke undervurderes, sier Bostad, selv magister i filosofi og redaktør av Kritikkjournalen. Hun framholder et knippe næssiske -ismer - empirisme (stol på erfaring), skeptisisme (still spørsmål ved alt) og possibilisme (alt er mulig) - i tillegg til en -sofi: økosofien. Hans berømte «pyrrhoniske skeptisisme» er andre ord for possibilisme. Selv skriver Næss at hans første filosofiske konklusjon var «at alle konklusjoner er prinsipielt usikre, slik som i klatring».

- Det tar mye tid og arbeid å sammenfatte hva jeg har ment. Det spriker, men jeg kan likevel se en enhet, sier Arne Næss, som fokuserer på følelser i den nye boka: - Hva jeg mener om følelsenes sentrale stilling, er uttrykt bedre av andre i skjønnlitteraturen. Det betyr ikke at vi som er professorer i filosofi kan unnlate å uttrykke det, sier Næss.

Misforstås lett

- En naturlig utvikling: Når fornuften ikke kan gi deg sikker viten, er det naturlig å fokusere på følelser. Men Næss kan nok igjen bli misforstått. Det kom umiddelbare reaksjoner allerede på pressekonferansen for boka hans: Enkelte hevdet at Næss nå åpner slusene for irrasjonaliteten, sier Inga Bostad. Da hun, som er ansatt ved Filosofisk institutt, begynte på sin bok om Næss, var kollegenes kommentarer: «At du tør!»

- Jeg tror jeg er i en riktig alder for å kunne skrive dette. Arne Næss' tanker har ligget bak mye av det jeg selv har gjort. Dessuten har jeg en god avstand til hans mest aktive tid. Selv har han vært opptatt av å omskrive sin egen historie slik at den framtrer som mest mulig harmonisk. Skal man skrive om Arne Næss' faglige utvikling, må man ikke ta hans egne ord for god fisk.

Beundring

I sin bok skriver Bostad at «det var noe ved ham som gjorde det lett og naturlig å beundre ham».

- Jeg gikk på gymnaset første gang jeg hørte om Arne Næss. Han hadde en lekende tilnærming til vanskelige spørsmål og var befriende uærbødig. Han fikk meg til både å le og tenke på én gang.

Næss, sier hun, var en spesiell skikkelse i det filosofiske miljøet etter krigen, en dominerende kraft da Filosofisk institutt ble etablert.

- Doktoravhandlingen hans ble satt i sammenheng med hans tid i Wien, men det finnes ikke noe grunnlag for å si at han var logisk positivist. At han raskt begynte å kritisere seg selv, gjorde folk forvirret. All empirisme er kunnskapskritikk. Det er befriende, synes jeg. Han sier jo at han angrer på at han brukte ordet skeptisisme, og at det er blitt misforstått. Men han var aldri redd for å kritisere noen, kunne trekke ut én setning fra Platon og si: Er dette sant? Duger det i dag?

Personlighet

Bostad holdt en forelesning om Næss for kollegene ved Filosofisk institutt for et par uker siden.

- Debatten etterpå ble fruktbar. Det kom fram at mange hadde vanskelig for å forstå hvor Næss sto. Han er jo anti-dogmatiker, han kritiserer alle fundamentale sannheter. Da er det ikke alltid lett å se hva han står for. Personligheten hans kan dessuten både lede folk inn i filosofien hans, og vekk fra den: han gir så mye i seg selv at mange føler de ikke trenger å gå til bøkene hans, sier Bostad. Selv sier Arne Næss at hans lille bok om Spinoza er den han er mest stolt av.

- Ellers er det de enkle sannhetene som står fast. De må gjentas på nye måter for hver generasjon, til trøst for dem som ikke synes de er verd noe, sier Næss.

- Det Næss nå skriver er livsfilosofi, ikke fagfilosofi, hevder Bostad.

- Livsfilosofi er noe alle kan bedrive, mens fagfilosofi er et akademisk fag med en egen metode. Jeg synes Arne Næss har bygd brua mellom de to. Han har et befriende blikk. Det er vel som i countrymusikken, det er de banale sannheter som slår an og betyr noe, men det finnes ulike måter å uttrykke dem på. Arne Næss' uttrykksform blir veldig viktig. Man blir jo glad bare man ser ham.