Hva ville Palme sagt?

Jens Stoltenberg uttaler seg balansert, mens Israel får full støtt fra avtroppende George W. Bush. Hva ville Olof Palme sagt? spør Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den 19. desember erklærte Hamas at organisasjonen ikke lenger ville respektere våpenhvilen med Israel som Egypt meklet fram i sommer. Like etter landet nye Hamas-raketter i Israel.

Den israelske regjeringen som står foran et valg, svarte den 27. desember med massive bombeangrep mot alle typer mål i Gaza og full mobilisering til den invasjonen som begynte i helga.

Det er blitt spekulert mye i internasjonale medier om hvorfor Israel gikk til krig akkurat nå. Det forestående valget i Israel blir holdt fram som en viktig del av forklaringen. En annen er at George W. Bush er på vei ut av Det hvite hus. Barack Obama har gjentatte ganger erklært sin generelle støtte til Israel, men Obama har samtidig lagt mer vekt på å bruke diplomati før maktbruk enn George W. Bush som har gjort doktrinen om forkjøpskrig til offisiell, amerikansk strategi.

Utgående George W. Bush har også denne gangen vært til å stole på for israelerne. Han la i helga det hele og fulle ansvar for krigen i Gaza på Hamas. Dermed er på nytt FNs sikkerhetsråd blitt lammet. USA blokkerer enhver resolusjon som kritiserer Israel.

Barack Obamas talspersoner sier at USA bare har en president av gangen, og Obama tier stille.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre er to av mange europeiske regjeringssjefer og ledere som har bedt om våpenhvile helt fra israelske F-16 og helikoptre slapp de første bombene over den innestengte befolkningen i Gaza. Men med Washington i ryggen kan Israel trygt ignorere disse appellene.

I løpet av sine åtte år i Det hvite hus har president George Bush bare en gang unnlatt å gi sin fulle støtte til Israel. Det var da Ariel Sharon våren 2002 på nytt sendte den israelske hæren inn på Vestbredden. I sin første uttalelse krevde Bush at de israelske styrkene straks skulle trekke seg tilbake. Det ignorerte Sharon glatt, og Bush gjentok ikke kravet om tilbaketrekning. Siden har han gitt sin fulle støtte til alt Israel har foretatt seg, selv dette siste året når den israelske regjeringen åpenlyst har undergravd presidentens Annapolis-initiativ fra november 2007 der målet var å etablere en palestinsk stat før Bush forlot Det hvite hus.

I sin radiotale på lørdag sa Bush at USA ikke støtter en «enveis våpenhvile» som vil gjøre det mulig for Hamas å fortsette rakettangrep på mål i Israel. I et tv-intervju på søndag skjerpet visepresident Dick Cheney kravet, og erklærte at bare en «bærekraftig, varig fred» er akseptabelt.

Scott Shane i The New York Times skriver at Israel planla sitt anslag mot Hamas før Bush forlater Det hvite hus nettopp med forventningen om en slik uforbeholden støtte. De kunne ikke være like sikre på å få det fra Barack Obama, og Israels ledere ville unngå å innlede sitt forhold til en ny amerikansk regjering med å be om støtte til en krig mot den innestengte palestinske befolkningen i Gaza.

De internasjonale reaksjonene på den israelske krigføringen i Gaza har stort sett vært avmålte slik som utenriksminister Jonas Gahr Støres og statsminister Jens Stoltenbergs. Til tross for kontrasten som ligger i det store antallet palestinske drepte og sårete etter israelske bomberaid med F16-fly, kamphelikoptre og granater fra tunge tanks, sammenliknet med noen få israelske ofre for Hamas ineffektive raketter, har de fordømt begge sider som om de var likeverdige motstandere i konflikten.

Disse balanserte uttalelsene står i kontrast til Lars Sponheim som sier klart at den som skyter og treffer et barn har et ansvar.

Mot denne bakgrunnen er det fristende å forestille seg hvordan Sveriges tidligere statsminister Olof Palme ville ha formulert seg i en situasjon der en av verdens sterkeste militærmakter tar i bruk hele sitt arsenal mot en inngjerdet og overbefolket enklave. Da USA bombet Hanoi i julen 1972 under krigen i Vietnam, sa Palme dette i en tale:

«Man bør kalle saker og ting ved sitt rette navn, og det som pågår i dag i Vietnam er en form for tortur. Det man nå gjør er å plage mennesker. Plage en nasjon for å ydmyke den, tvinge den til underkastelse under maktspråk. Og derfor er bombingen en ugjerning. Og det har vi mange eksempler på i den moderne historien. Og de er som regel knyttet til et navn: Guernica, Oradour, Babij Jar, Katýn, Lidice, Sharpeville, Treblinka. Der har volden triumfert. Men verdens dom har siden vært hard mot dem som hadde ansvaret. Nå føyes et nytt navn til rekken: Hanoi, julen 1972. »

Men det er vel utenkelig at en norsk statsminister eller utenriksminister kunne ha valgt å føye «Gaza, julen 2008» til Palmes rekke av navn?