Hvem blir nr. 100000?

Å bli arbeidsløs må oppleves som en dyp, personlig krenkelse. For samfunnet må det være en vanvittig form for ressurssløsing.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG VET SANNELIG ikke hvordan jeg hadde taklet det. Å bli satt på porten, sånn uten videre. Etter et styrevedtak om at driften skulle innstille, eller flyttes, eller innskrenkes, slik at min stilling var overflødig. Om det jeg hadde basert hele mitt voksne liv på, min arbeidsplass, min lønn, min yrkesidentitet og selvrespekt, mine kolleger, som naturligvis også er mine venner, ikke lenger var rundt meg i det daglige. Noen ganger kan det være sunt å tenke igjennom situasjonen. Hvordan vil det oppleves å være en av de 92500 som nå er helt uten arbeid? Hvordan er det å leve på dagpenger som er 62,4 prosent av inntekter opp til taket på 6 G, altså maksimalt i underkant av 200000? Hvor mye gnist og energi vil det være i meg når jeg må ta bilen, bussen, trikken, toget eller beina fatt for å møte opp på arbeidskontoret for å se om det er en jobb som jeg eventuelt kunne passe til, eller bli pålagt, med trussel om å miste ledighetstrygden om jeg ikke tar den? Hvordan vil jeg oppleve å måtte by meg fram i et kresent arbeidsmarked hvor mange er flinkere og mange har bedre og mer relevant yrkeserfaring enn meg? Hvordan er det å få den sjuende hvite, tjukke, konvolutten i postkassa - eller den førtisjuende - og vite at det er søknadspapirene mine som kommer i retur sammen med et brev som takker for utvist interesse for den utlyste stillingen, som nå (dessverre) er besatt? Og hvordan vil jeg like å svare «arbeidsledig» når jeg blir spurt hva jeg er/gjør?

NÅ STORMER jeg forventningsfull ut i hverdagen, til bussen, som jeg hopper av på Wessels plass, for å gå de tre kvartalene bortover Akersgata, i snødrev eller regn eller sol, på vei til kontoret, mens jeg tenker på en idé som kan utvikles til en artikkel, som jeg kan presentere for min sjef, som mest sannsynlig vil si: «Godt tenkt. Kjør i vei.» I min e-postkurv vil det ligge bekreftelser på min eksistens. Noen ansiktsløse kjeltringer vil ha mine penger i «gullkantede investeringsprosjekter». Andre vil selge meg Viagra. Innimellom søppelet ligger meldinger fra interessegrupper som vil fange min interesse, melde fra om pressekonferanser, konferanser, avgi uttalelser om dette og hint. Jeg vil finne tilbakemeldinger på noe jeg har skrevet, private meldinger med forslag om en tur på byen, kanskje til og med en hilsen med et gram flørt. Og når jeg står med hvitvinsglasset i et eller annet selskap, før middagen, mens vi mingler, vet jeg med meg selv at jeg ikke behøver å bøye nakken, hvis noen skulle spørre hva jeg driver med.

PÅ BORDET FORAN MEG ligger avisene jeg skummer før morgenmøtet, som er en happening, et seminar og en arbeidsøkt på samme tid, hvor meninger brytes og hvor latter bryter ut. Hvis noen mangler, lurer vi på hvor de er. Sladder blandes med omsorg og nyheter. Er de syke, på ferie? Har de fått ny jobb? Ennå har jeg ikke opplevd at noen er blitt arbeidsledige. Men muligheten rykker nærmere. Avisene i Akersgata gjennomfører nedbemanningsplaner, på samme måte som svært mange andre private bedrifter i Norge og verden for øvrig, nå når verdensøkonomien er i ulage og konkurransen skrur seg til på alle arenaer.

OG MENS VI VENTER på hvem som får og tar imot tilbudet om sluttpakke, skriver vi om økende arbeidsledighet, nøkternt og med en viss distanse. Vi registrerer demonstrasjoner mot arbeidsledigheten. Vi merker oss at Norges Bank og regjeringen oppjusterer sine anslag for ledigheten med et halvt prosentpoeng. «Et halvt prosentpoeng». Pytt. Vi tenker ikke så mye over at det betyr 11500 flere enkeltindivider som vil oppleve skrekkscenariet jeg har forsøkt å skildre ovenfor. Elleve tusen fem hundre flere fedre, mødre, søstre, brødre, sønner, døtre eller venner som enten mister eller ikke får seg jobb. I tillegg til de 92500 som allerede er ledige, som er 20600 flere enn i februar i fjor. I tillegg til de 13100 arbeidsledige som går på arbeidsmarkedstiltak, sammen med 55300 mennesker som er yrkeshemmet, som altså ikke klarer å jobbe lenger i den jobben de hadde, og må omskoleres. Jeg har da ikke nevnt 300000 uføretrygdede i yrkesaktiv alder, eller de 42490 med deltidsstilling som gjerne skulle hatt mer arbeid enn de faktisk har. Hvor mye kommer jeg opp i? Hvor mange blir det til sammen som opplever den tragiske situasjonen ikke å ha arbeid, ikke å få lov til å by på seg selv, det beste de har, å være overflødige?

Dette må da være sløsing med verdier i et land som er bygd på arbeidsmoral og arbeidsglede. Vi hører formelig den opprømte, litt raske østlandsstemmen som i gamle klipp i Filmavisen kommenterer scener med arbeidslivets kvinner og menn som fullfører jernbanestrekninger, reiser industribygg og heiser lua under stabelavløpningen ved skipsverftet. Ibsen skrev i «Gengangere» at arbeidsgleden er en «avart av selve livsgleden». Arbeidet gir ren og fornybar energi, er en trivselskilde for hver enkelt, en arena for livsutfoldelse, en forebygging mot sykdom og tidlig død, en mening med livet. Det er vel en grunn til at retten til arbeid er nedfelt i Grunnloven.

TAP AV ARBEID er altså en større belastning enn den økonomiske. Bjørg Aase Sørensen ved Arbeidsforskningsinstituttet forteller at folk som mister jobben, må gjennom en sorgprosess i flere faser: først sjokket, så ser de realitetene øynene, før de sakte løfter blikket mot det som måtte finnes av muligheter der ute. Det er neppe tilfeldig at det amerikanske psykologforbundet hadde virkningene av arbeidsledighet som hovedtema på sin årskonferanse i fjor. De 92500 (pluss-pluss) som nå står uten jobb her hjemme, kunne utvilsomt trengt hjelp av samtlige psykologer i USA og Norge til krisepsykiatri. Men i stedet får de beskjed om å stole på en stram finanspolitikk og et fast inflasjonsmål slik at renta kan gå ned og krona styrke seg.

Men det er forskjell på makroøkonomi og mikropsykologi.