Hvem er ofrene?

I begynnelsen var vi opptatt av de tre drapsofrene i Orderud-saken: Pensjonistene Kristian Magnus og Marie Orderud og datteren Anne Orderud Paust. Nå er det de fire siktedes status som medieofre som teller. Dette er rettsstatens og mediekritikkens paradoks. Vi glemmer kulehullene og fascineres isteden av hullene i politiets bevis.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Drapssaker uten tilståelse eller sikre bevis er en utfordring til dybden i vår rettsbevissthet. Morderen skal gå fri når bevisene ikke holder. Ikke av hensyn til overgriperen, men av hensyn til alle andre. Statens makt og tvangsmidler skal ikke ha avgjørende overtak i forhold til det enkelte menneskes rettigheter. At tvilen skal komme tiltalte til gode er ikke snillisme, men et grunnleggende humanistisk prinsipp. Det er maktutjevning og demokrati.

  • Av samme grunn er det sunt at forsvarerne i Orderud-saken utrettelig og offentlig jobber med å bøye marginene i skyldspørsmålet til fordel for sine klienter. Samtidig krever dette at alle vi som følger med, ikke mister fokus på hvem og hva saken handler om. Drapsofrene må ikke bli usynlige i vår bekymring over hvordan bygda Sørumsand skal ta imot Per og Veronica Orderud. Saken handler jo ikke bare om de siktedes behov for rettferdighet, men også om samfunnets behov for oppklaring.
  • Derfor skurrer det når enkelte av forsvarerne vil disiplinere mediene i omtalen av de siktede. I månedsvis har vi hørt at ekteparet Orderud er forhåndsdømt av pressen. Sannheten er jo den motsatte. Hvis det har vært felt noen forhåndsdom i mediene i denne saken, må det dreie seg om vurderingen og omtalen av politiets bevismateriale. Det er dette som er hengt ut til tørk. Samtidig har forsvarerne gjennom pressen hatt en åpen kanal til det norske folk når det gjelder sin framstilling av skyldspørsmålet. Det presseetiske prinsippet om samtidig imøtegåelse er blitt et klippekort til spaltene.
  • For denne aktiviteten skal forsvarerne ikke ha kritikk, men ros. De har ikke minst hamret løs på sentrale prinsipper som gjelder rettssikkerheten, og vunnet fram. Samtidig skal vi huske at løslatelse ikke er det samme som frifinnelse. Det mediekritiske spørsmålet om de fire siktedes livsmuligheter etter presseomtalen kan ikke være overordnet det kalde faktum som er hogd inn i gravstøttene utenfor kirkene i Blaker og i Risør. Rammene for de fire siktedes personvern skal selvfølgelig drøftes. Men det må ikke bli hovedsaken. Hvis retten får saken til behandling, gjelder særlig ett spørsmål: Hvem skjøt?
  • I dette ligger ingen stillingtaken til skyldspørsmålet. Det skal avgjøres av domstolene, og bare der. Men det skjeve fokus offentligheten nå får i Orderud-saken, illustrerer det problemet som ligger innebygd i prinsippene om rettssikkerhet og i presseetikken. I den berettigede iveren etter å verne om de siktedes rettigheter og menneskelighet, flyttes samtidig oppmerksomheten vekk fra selve drapsgjerningen. Den er nå redusert til en sokk. Og de avdøde er jo for lengst i en lite medievennlig posisjon.
  • Det er opplest og vedtatt i alle foreninger og forsamlinger at pressen skal være kritisk til makten. Dette blir sjelden eller aldri problematisert. Resultatet er at den kritiske posisjonen forveksles med evnen til å framsette kritikk. At det egentlig handler om uavhengighet, er blitt borte underveis. Slik kan den kritiske posisjonen ikke bare brukes til å avsløre makthaverne, men også til selv å overta makt der andres uthules. Den etiske normeringen tar nemlig ikke takhøyde for at den lille mann en gang imellom kan være skurken.
  • Orderud-saken er nå inne i en fase hvor forsvarernes program er å humanisere de siktede. Greit. Det er jobben deres. Men er det også medienes oppgave å tenne lys på Orderud gård?