DAGBOK FRA RETTEN: Gunaratnam «Kamzy» Khamshajiny er AUF-politiker og overlevde massakren på Utøya 22. Juli 2011. Hun skriver dagbok fra rettsaken mot Anders Behring Breivik. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
DAGBOK FRA RETTEN: Gunaratnam «Kamzy» Khamshajiny er AUF-politiker og overlevde massakren på Utøya 22. Juli 2011. Hun skriver dagbok fra rettsaken mot Anders Behring Breivik. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Hvem faen er jeg til å mene noe?

Med venners hjelp reddet Kamzy livet på Utøya 22. juli. Les hennes dagbok fra retten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Shakespeare skrev om «å være eller ikke være» som det store spørsmålet. Nå ser det ut som et «være» eller «ikke være» for gjerningsmannen i det rettsaken går mot siste dag.

«Utilregnelig» fikk vi høre først, «tilregnelig» fikk vi høre sist. «Utilregnelig» sier aktoratet. Disse motstridende konklusjonene avdekker et skremmende trekk ved rettspsykiatrien, ja kanskje til og med ved hele den norske rettsstaten. Kan det tenkes at vårt system er bygget for det lett begripelige? For det lett klassifiserbare?

I møte med grensetilfellene flyter kategoriene over i hverandre, og sannsynligheten for å komme til feil konklusjon (psykotisk/ikke) synes like stor som det motsatte — selv om alle har gjort sitt beste. Og la oss ikke glemme det - de aller, aller fleste har gjort sitt beste. Politiet. Rettspsykiaterne. You name it.

At vi står i fare for å ende opp med gale konklusjoner selv om prosessen er korrekt er ikke oppsiktsvekkende. At vi sannsynligvis heller ikke vil være i stand til å finne ut om konklusjonene er gale eller ikke er heller ikke rart. Ikke når byggverket står på noe så skjørt og så ungt som vitenskapen om menneskets psyke, og står og faller på et så vanskelig filosofisk spørsmål som når man er tilregnelig og ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje, nei, sannsynligvis vil forskere og historikere en gang i fremtiden, med mer sofistikerte teorier og apparater enn vi har nå, komme frem til at retten tok feil i dette spørsmålet. At Breivik var det motsatte av det retten kom frem til at han var i gjerningsøyeblikket. Eller at skillet mellom psykotisk/ikke psykotisk ikke lenger gir vitenskapelig mening, eller at det filosofiske spørsmålet om tilregnelighet ikke lenger står og faller på dette skillet.

Så lenge vi godtar at 2012 ikke er psykiatrien, filosofiens eller jussens siste og endelige holdeplass, kan vi bare være sikre på en ting: at beslutningene som fattes i denne saken ikke vil være perfekte. Vi må godta dette. Det kan vi gjøre hvis vi innser at tilregnelighets-spørsmålet ikke må få styre oss. Det har ikke kraft til å gjøre denne saken verre, eller til å gjøre denne saken bedre. Ikke til å bringe våre kjære tilbake, eller til å ufarliggjøre Breivik og hans meningsfeller.

Det er lett å mene så mye. Skal jeg også mene noe om han er gal eller ei? Skal jeg også få synse, for at mine behov skal bli tilfredsstilt? Kanskje var det ikke sykkelen hans som ble stjålet av en pakistaner - nei, han forelsket seg i en pakistansk jente han aldri fikk. Nei, vent - en gutt. Er det derfor han hater homser også? Han vil så veldig gjerne ha dem. Og egentlig er han en sosialist, men så falt han ut av fellesskapet. Han forakter alt det han egentlig elsker. Skjønner dere hva jeg mener med synsing?

But hey - jeg skal ikke komme her og ljuge. Jeg har et personlig ønske jeg også. Avhengig av tilregnelighet bør han få en viss mengde «behandling» i helsevernet eller fengselet. Deretter vil jeg at han skal jobbe. Jobbe for å gjøre opp for seg. En umulighet innenfor rammen av et enkelt menneskes liv, men dog.

Poenget er at vi ikke må la alt stå og falle på tilregnelighets-spørsmålet. De berørte og hele Norge må selv definere sitt forhold til 22. juli og tiden etter, og ikke la tilfeldighetene, psykiatrien, eller gjerningsmannen endre på det.

• Les mer om Kamzy