Hvem skal kutte?

Knapt noe statsbudsjett har fått så mye forhåndsomtale så lang tid før det legges fram. Det spekuleres og analyseres i alle retninger om Bondeviks mulige støttespillere og sjanse til å overleve. Ennå er det ikke kommet en skikkelig lekkasje. Det eneste vi vet er at det må strammes inn for å kjøle ned økonomien. Budsjettet er jo fortsatt bare på skissestadiet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av ferien har jeg registrert utallige krav om at regjeringen må kutte i bevilgningene. De offentlige utgiftene må ned, lyder et nesten unisont klagekor fra både økonomer og markedsaktører. Det nye er at slike krav nå også kommer fra mange på politikkens venstreside. Thorbjørn Jagland brukte en stor artikkel i Dagsavisen forrige lørdag til å advare regjeringen mot for høyt pengebruk og at de offentlige utgiftene den legger opp til, ikke er holdbare. Dette er nye og interessante toner.

  • Men alle disse kravene har det til felles at ingen ønsker å gå konkret til verks og fortelle hvor finansminister Restad skal kutte, selv om han har etterlyst gode råd. Det blir bråk uansett. Intet sugerør er så smertefullt å miste som det som fører til statskassa. Skal det skjæres ned så det monner på de såkalte overføringene - penger som pløyes tilbake til personer, grupper og næringer - blir det straks bråk. I en radiodebatt i sommer lovte redaktør Carsten O. Five i Dine Penger at han skulle sende ei kuttliste som ville monne til Restad. I går opplyste departementet at lista ikke er kommet. Det ble vel for vanskelig.
  • Det er ganske enkelt ikke politisk mulig å gå radikalt til verks mot noen av de store utgiftspostene på budsjettet. I Stortinget er det ikke flertall for slike kutt, og den økonomiske situasjonen er heller ikke så alvorlig at politikerne føler seg presset. Det koster for mye blant velgerne. Og bak hver utgiftspost står det en interesseorganisasjon og minst ett parti. Barnetrygden til rikfolk og høytlønte er det umulig å røre ved, for å ta ett eksempel. Titusener foreldre sparer nå trygden i bank, aksjer eller boligformue. Tiltak som skulle få ned arbeidsledigheten for 6- 8 år siden er umulig å fjerne, selv om det er blitt mangel på arbeidskraft. Hvem våger å kutte i ekstra veibevilgninger som skulle gi sysselsetting?
  • Restad kan nok flikke litt her og der i utgiftskapitlene, men det vil ikke monne. Da må han øke inntektene i stedet. Han forsøkte seg i vår med en liten økning i el-avgiften, men selv det avviste Stortinget. Høyre og Fremskrittspartiet kan avskrives som samarbeidspartnere i slike spørsmål. Arbeiderpartiet har bebudet et opplegg med store skatteskjerpelser på formuer og kapitalinntekter, og regjeringen er visstnok inne på samme tanker. Men noen enkel oppskrift er dette ikke i en global økonomi, der ingen ting er så lett å flytte over grensene som kapital. Men den store formuen som ikke kan flyttes, den som ligger i våre boliger, er nesten fritatt for beskatning. Boligskatten er en av norsk politikks helligste kyr. Det så vi i fjor.
  • I går fredet så Kjell Magne Bondevik kontantstøtten også til toåringer. Dermed må han rydde plass for tre milliarder ekstra på budsjettet, og gjør det ikke lett verken for seg selv eller Restad. Nå har ikke Jagland lenger stengt døra for samarbeid selv med kontantstøtte. Men det blir mye lettere for ham å presse Bondevik til nytt høyresamarbeid, slik han åpenbart ønsker, når han kan skylde på kontantstøtten. Det kom klart fram i vår, da Jaglands invitt til samarbeid viste seg å være det rene spillfekteri. Det er mulig han har kommet på andre tanker mellom regnbygene i Risør i sommer. Men sannsynlig er det ikke.