Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Hvem skal mene?

I debatten om hvorvidt forfattere bør engasjere seg, er det fristende å sende en tanke til Émile Zola. Han var forfatter og skrev den dramatiske artikkelen «J'accuse». Zola er blitt det historiske eksempelet på en forfatter som grep inn i samfunnet. Saken mot Alfred Dreyfus ble gjenopptatt og opinionen snudde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagens forfattere har en annen rolle. Mange av dem vil ha seg frabedt kravet om å mene noe om krigen på Balkan. Det er greit, men vi trenger å høre hva landets intellektuelle mener. Seinest i går, i Dagsavisen, skriver Kjell Olaf Jensen at forfatterne ikke er noen spåmenn eller seere. Han trekker fram en rekke forfattere som uten stor oppmerksomhet har engasjert seg i Jugoslavia-konflikten, men hans konklusjon er likevel at dagens forfattere ikke kan sammneliknes med Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson. I dagens samfunn ville slike samfunnsstørrelser være en Tore André Flo eller Pamela Anderson, skriver Jensen.

  • Det er å ta litt hardt i. Fortsatt blir en poet, forfatter, filosof, aktivist eller akademiker lyttet til. Om kanskje ikke så andektig som før. Men når de ikke ytrer seg, hvem er det som skal ivareta deres stemme, den uavhengige røsten som ikke har krigføring som sin profesjonelle rolle? I Redaksjon 21 på NRK1 tirsdag kveld debatterte Kristelig Folkepartis parlamentariske leder Einar Steensnæs og den tidligere pressetalsmann i Forsvaret, general Gullow Gjeseth, krigen på Balkan. Det var egentlig ganske illustrerende.
  • Taushet er en menneskerett. Det kan også være en komfortabel rett. Ikke alle tar seg det bryet Jan Kjærstad gjorde, da han drøftet sitt ikke-syn på Jugoslavia-konflikten over en hel side i Aftenposten. Hans konklusjon er at han som forfatter ikke mener noe om krigen. Et av Kjærstads poeng er at de fleste forfatteres ytringer ville endt i «Lesernes mening», dersom de var innsendt under pseudonym. Sannsynligvis. Desto viktigere er det å utnytte et navn som kan bære en mening.
  • Det er riktig at forfatterne ikke har den posisjonen de hadde. Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Wergeland hadde en kombinasjon av roller i en offentlighet med få aktører. I dag er kampen om oppmerksomheten en helt annen. En stor gruppe forfattere ble politisk diskreditert etter diktatur-leflingen i 70-åra, og forfatterrollen har fått et preg mer av yrkesgruppe enn av kunstnerisk kall. «Fra profet til forteller» heter Kjærstads artikkel. Den peker i retning av at skrivekunst er et håndverk. Dermed blir ikke utøverens mening mer interessant enn en snekker eller pianostemmers synspunkt.
  • Det er fullt mulig å mene det. Men litteratur og politikk har alltid levd med hverandre, ofte i et uskjønt fellesskap. Også forfattere tar feil, gang på gang. I sitt essay om politisk lyrikk, «Ikke solen, men en brann», minner Henning Hagerup om at begrepet politisk litteratur daterer seg atskillig lenger tilbake enn til SUFs brudd med SF i 1969. I antikken inngikk det politiske som en ganske selvfølgelig del av det litterære interessefeltet. I vår tid stiller navn som André Brink, Vaclav Havel, Alexander Solsjenitsyn og Pablo Neruda seg i veien for å se forfatterrollen bare som en forteller-jobb.
  • Kanskje distraherer yrkesbetegnelsen forfatter. Etterlysningen av hva de mener blir for snever. En av de mest interessante debattene om krigen har gått mellom journalist Håkon Lund og professor Audun Øfsti. La oss utvide til begrepet «de intellektuelle» {ndash} ifølge Edward W. Said de som skriver, snakker, underviser og opptrer. Den palestinsk-amerikanske professoren skriver i sin bok «Den intellektuelles ansvar»: «En intellektuell er en person som satser hele seg selv på sin kritiske sans, på sin uvilje til å godta lettvinte formler, ferdiglagede klisjeer eller de glatte, alltid like behjelpelige stadfestelser av det de mektige eller konvensjonelle har å si og av det de gjør. Ikke bare av passiv uvilje, men av aktiv vilje til å si det offentlig.»