Hvem skal redde Nasraden (3)?

Sjansen er stor for at Nasraden (3) dør av sult. Mellom 10 og 14 millioner etiopiere står overfor den verste sultkatastrofen i Afrikas historie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETIOPIA (Dagbladet): «En mor står i køen utenfor helsesenteret i Kobo, over skuldrene henger hennes syke sønn. Øynene er dekket av fluer, barnet er døende,» skrev jeg sommeren 1984.

Nå, 18 år seinere, er mødrene igjen på marsj til helsesentre og matutdelingsstasjoner med sine døende barn. I 1984 var det få som tok nødropene fra Etiopia alvorlig; det var først i 1985, etter et BBC-program, at Bob Geldof oppdaget sulten og vekket verden med Band Aid og Live-Aid-konserten. Da kom hjelpearbeidet i gang for alvor, men likevel døde en million mennesker.

DENNE GANGEN er vestlige land langsomt i ferd med å oppdage sulten.

- Det trengs 60000 tonn matvarer fram til jul, som ingen har lovet å levere, og det trengs 80000 tonn i januar og februar neste år, sier Redd Barnas stedlige representant i Etiopia, Sigmund Kalstrøm, til Dagbladet.

Utlandet, også Norge, har konsentrert seg om sulten i det sørlige Afrika og ikke lyttet til nødropene fra Etiopia.

Forrige fredag bevilget imidlertid Norge ti millioner kroner til umiddelbar nødhjelp, sju millioner kroner til Etiopia og tre millioner til Eritrea. Stortinget vil i desember bli forelagt et forslag om ytterligere hjelp til det sørlige Afrika og Afrikas Horn på 45 millioner kroner, som skal fordeles blant organisasjoner som arbeider for å avhjelpe sulten i Afrika.

I 1984/85 døde en million av sult i Etiopia, diplomater og hjelpearbeidere spår at det blir verre denne gangen.

Den norske diplomaten Inge Rydland i Addis Abeba forteller at myndighetene opererer med tre alternativ. Det mest gunstige går ut på at åtte millioner mennesker vil bli rammet, men dette er sannsynligvis et for lavt anslag. Mest sannsynlig er det at ti millioner mennesker rammes, men mange hjelpearbeidere og diplomater mener 14 millioner etiopiere og to millioner i Eritrea vil bli rammet av sult. Dette tallet brukes også av FNs matvareprogram.

JEG MØTTE bonden Negus Braham utenfor Badir Dar ved Tanasjøen, et at de grønne områdene av landet. Han var fortvilet. Høsten hadde sviktet, han pekte på en teff-åker som pleide å gi 400 kilo teff, men som i år vil gi 100 kilo. Teff er landets viktigste kornsort. Den brukes til å steke injira, en svampliknende lefse som etiopierne bruker til å pakke kjøtt og fiskeretter inn i.

Braham har to okser, tre kyr og tre geiter. Han regner med at han må selge to kyr for at familien skal overleve denne vinteren.

I andre deler av landet, øst for Rift-dalen, har nomadefolket afarene allerede slaktet en halv million kyr og okser og flyttet til lavlandet i håp om å finne beite. Der har det vært sammenstøt med de fastboende fordi de mener de har rett på beiteområdene. Afarene er folk på flyttefot hele tida, deres «bank» er buskapen; når de mister den, har de ingenting.

I Addis Abeba har tallet på tiggere økt de siste månedene, mange sultende har flyttet til storbyen i håp om å finne arbeid og bor i slumskur, bygd av trebiter, bølgeblikk og pappesker.

Sulten er begynt å virke.

Hva gikk galt? Like sikkert som soloppgang og solnedgang, kommer sultkatastrofene til Etiopia, og hver gang forsøker myndighetene å skjule skandalen.

I 1973 laget den britiske TV-reporteren Jonathan Dimbleby programmet «Den ukjente sulten». Det avslørte at tusenvis døde av sult uten at keiser Haile Selassie løftet en finger for å hjelpe de sultende og døende.

Programmet, som ble vist i Etiopia, medvirket til keiserens fall. Ei gruppe offiserer tok makta ved et kupp, og Mengistu Haile Mariam overtok i 1977 og skapte et kommunistisk diktatur. Regimet fortsatte krigen mot Eritrea og landet opplevde sult i 1979, 1984 og 1985.

Mengistu ble fjernet i 1991 av flere geriljabevegelser, ledet av TPLF (Tigrean People's Liberation Front) som startet en ny krig mot Eritrea i 1998. Denne krigen ble avsluttet med våpenhvile i fjor, men om den vil vare, er et åpent spørsmål.

Felles for alle regimene har vært at de har satset på våpen og fortsatt krigen mot Eritrea, mens landets jordbruk er blitt forsømt. De er blitt avhengige av nødhjelp, men de kunne alle ha gjort mye mer for å hjelpe folket.

JEG SITTER VED Tanasjøen, som er landets største innsjø, og snakker med en etiopisk venn om hva som har gått galt.

Han viser meg på kartet øya Dek, som er den største øya i innsjøen.

- Der bodde det 10000 mennesker til forrige sultkatastrofe, nå bor det bare noen hundre mennesker der. De flyttet fordi de ikke klarte å skaffe seg mat, men de bor på ei øy omgitt av vann. De trengte bare noen dieselpumper, så kunne de pumpet opp vann og irrigert åkrene. De kunne ha gjort øya til et grønt paradis med nok mat, forteller min venn, som ikke vil navngis.

Han kan fortelle at bare én prosent av Etiopias vannforsyning utnyttes, det er fem store elver som tar vannet fra høylandet og ut av Etiopia. Nilen er den største. Den blå nil starter i Tanasjøen.

- Mye av årsaken til de mange sultkatastrofene ligger hos oss, sier min venn.

Han forteller at staten eier all jord, bøndene leier jordbiter og må betale skatt til staten. De kan ikke ta opp lån på gården for å modernisere, og resultatet er et gammeldags og dårlig jordbruk.

Regjeringen kjøper ikke opp overskuddslagrene, noe som ville gitt bedre pris for bøndene og kunne ha avverget sultkatastrofer.

VI KJØRTE FORBI den ene maisåkeren etter den andre, men de ga ingen avlinger.

Regjeringen forsøkte i fjor å satse på genmanipulert (GM) mais, det ga store avlinger første året, men i år er åkrene sterile. Maiskolbene har bare noen få korn, fordi GM-mais ikke kan sås på nytt, man må kjøpe nytt såkorn og kunstgjødsel hvert år, forklarte en bonde som viste fram en ynkelig maiskolbe med tre- fire korn.

Dette betyr større inntekter for de multinasjonale såkornselskapene, men såkornet blir så dyrt at fattige etiopiske bønder ikke kan bruke det.

REGJERINGEN VIL IKKE privatisere jorda. Den mener en privatisering vil føre til at bøndene selger alt og flytter til slummen i storbyene. Men hvis det skal skje noen utvikling, må bøndene hjelpes til å modernisere driften.

Min venn spår at det ikke varer lenge før neste krig mot Eritrea bryter ut. Vi får inderlig håpe han tar feil.