LENGE TRODDE JEG DET VAR fundamentalistiske imamer og innvandrerpolitikere som sto i veien for en åpen debatt om likestilling og det multietniske samfunn. Men nå ser jeg at det er etnisk norske kvinner som leder for Islamsk Råd, Lena Larsen, og sosialantropolog Marianne Gullestad som virkelig skygger for debatten. Imamene, muslimske politikere og andre sier det i hvert fall rett ut: de vil ikke ha kvinnefrigjøring. Men folk som Larsen og Gullestad har med et snedig akademisk språk blitt en hindring for at viktige religions- og kulturkritiske spørsmål finner fram til offentligheten: som at unge sterke innvandrerkvinner selv sier fra hvor omskjæringskniven trykker.

I DAGENS INNVANDRERDEBATT finnes noen mantraer. Mantraene er:

«Dette er et angrep på islam.» «Shabana Rehman er en fornorsket og moralsk forkvaklet provokatør.» «Det er nordmennene som egentlig er problemet.» «Media vil ha dramatiske historier om innvandrerfamilier som undertrykkere.» Alt dette er det renspikket bullshit, en metadebatt som skygger for de sakene som er langt viktigere å diskutere. Jeg gjør det samme som muslimskfødte intellektuelle over hele verden: kritiserer mørkekreftene og inngrodde holdninger mot likestilling, ytringsfrihet og demokrati.