Hvem tar en Traa?

Karita driter i kjolehetsen, sier hun. Gjerne for meg, men dette handler da om noe helt annet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SOM VIL SYNES I mediesamfunnet, må sørge for - nettopp - å synes. Kampen om oppmerksomheten er ikke for amatører. Det er derfor politikere og næringslivstopper, kunstnere, artister, idrettsfolk, programledere, journalister og andre jålekopper får profesjonell regihjelp til å style ekshibisjonisten i seg. Hensikten er den aller beste: å skaffe penger og oppslutning om seg og sitt, enten prosjektet gjelder lanseringen av seg selv, et produkt, en god sak til inntekt for de fattige, eller simpelthen å vise seg fram for velgerne, publikum og sponsormarkedet. For eksempler har det de siste åra blitt en internasjonal trend for verdens damelandslag i fotball og håndball, lokale sangkor, bridgelag, og særlig brannmenn i USA, å la seg fotografere nakne i egne kalendere for å få oppmerksomhet og inntektene av salget. Kakelotteri er heretter for pyser.

DA KARITA SAMMEN med seks kvinnelige politikere lot seg style i siste nummer av magasinet Henne, «slik har du aldri sett dem», for å sitere egenreklamen, inngikk de en gjennomtenkt byttehandel med redaktøren. Politikerne skulle få vise seg fram. Til gjengjeld skulle redaktøren få presentere dem slik du aldri har sett dem, et utslitt konsept for å pirre publikums nysgjerrighet. Damene hadde lite å frykte. Forutsetningen er nemlig at redaktøren kan garantere at resultatet blir flatterende. Det er damemagasinenes kontrakt med sine lesere: I vår verden er folk penere, tøffere, kulere og mer sexy takket være våre stylisters hjelp. Det er vi som formidler skjønnhetskodene, det er vår viktigste begrunnelse. Den som vil vise seg fram hos oss, må derfor følge spillets regler som sier at det er vi som formgir deg, vi som gjør deg penere.

SLIK KILER DE OSS I forfengeligheten, og jeg sier oss fordi jeg har vært med selv. Jeg har posert som best jeg kunne, i lekker belysning og tøffe posisjoner, som regel innen sjangeren «yrkeskvinner med sine meningers mot», en skikkelig slager på nittitallet da ukebladene sleit med husmorstempelet og utdaterte strikkeoppskrifter, og nye glossy magasiner henvendte seg til samtidas kvinner med utdanning, egne penger og spennende jobber. Så begynte jakten på de nye kvinnelige heltene. Forbildene ble kjendisene med antatt bein i nesa, advokater, politikere, forskere, mediefolk og skuespillere, de selvstendige, likestilte, aktive kvinnene. Problemet med slike kvinner er bare at selv om de kan ha et og annet på hjertet, må de fleste hjelpes ettertrykkelig med glamouren som kan ha trange kår i en triviell hverdag.

STYLING ER SVARET når det alminnelige skal gjøres sexy. Der aviser og TV-reportasjer lever av konflikter og dramatiske bilder som skal avsløre hva som foregår bak fasaden, tildeler det glansete magasinet aktørene en faglært fasadeforskjønner. Noen som sier nei til det? Svært få. Jeg har delt toppfotografer og stylister med Åse Kleveland, Kristin Halvorsen og Kristin Clemet, med leger, direktører og kunstnere. Ikke før filmregissøren Margreth Olin avslørte oss som tvilsomme medløpere for en undertrykkende skjønnhetsideologi som forteller at vi aldri er bra nok som vi er, tenkte jeg annet enn at litt styling nettopp er hva jeg trenger på en dårlig dag. Jeg ser dobbeltkommunikasjonen når voksne damer må dolles opp som modeller før de kan slippes løs på leserne. Men spar meg for sytet om hvordan sju kvinnelige politikere og en, dessverre, ikke særlig kreativ magasinfotograf kan undergrave den seriøse politiske debatten med litt underlødig tøys og fjas i siste nummer av Henne.

POLITISKE STYLISTER er en del av systemet rundt den herskende politiske retorikken der personlige trenere skal coache sine kandidater til seier i Holmgang og Tabloid på kort sikt. Den politiske debattens problem er likevel fraværet av tydelige konflikter og vilje til å forsvare standpunkt som vekker strid. Politikernes imagebygging pågår uansett kontinuerlig og omfatter både klesvalg, stil, kroppsspråk og debatteknikk som et formidlingsverktøy for politiske holdninger. Det er like elementært som fargefjernsynet. Det som er litt nyere er at politikere både oppfører seg og oppfattes som mediedeltakere på linje med fotballspillere, landslagskokker og realitystjerner, når de ikke sitter på kontoret og gjør jobben sin. Politikerrollen er betydelig avdramatisert i takt med intimiseringen i og trivialiseringen av mediene og helst TV-mediet. Det kan selvfølgelig forandre seg hvis tidene blir trangere, kampen for tilværelsen hardere og motsetningene tydeligere.

ET MODERNE PUBLIKUM har vist at det verdsetter individer som tør å være med på leken, særlig når den er tøff. Det er ikke tidas tale å stille sitt lys under en skjeppe, hvis noen husker hva det er. Da kulekjøreren Kari Traa stilte truseløs i magasinet Ultra Sport, med det berømte Madonna-grepet, fikk hun respekt som litt av en tøffing. Lek med roller er ikke farligere enn en vanlig dag i borettslaget til Robert Stoltenberg. Da er styla politikerdamer i verste fall litt jålete, på linje med sine velgere. Det er med andre ord neppe politikkens verdighet som er krenket denne gangen, slik det blir påstått hver gang politikere tyr til selskapsleker i TV for å vise at de er som folk flest. I dag vet vi at de er som folk flest, bare mer politisk styla enn oss andre. I framtida vil de trolig være litt penere for å ha tillit som våre representanter på TV. Får vi statsminister Trond Giske styla som sailorhomse i magasinet Elle? Ikke umulig, spør du meg.