Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Hvem vinner kappløpet?

Gud viste seg å ikke være større enn at Taliban raste sammen som et korthus. Nå står kampen om Afghanistans framtid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kabalen om Kabul

SLAGENE VIL STÅ mellom USA og FN på den ene siden og Nordalliansen på den andre - og mellom Nordalliansens mange fraksjoner.

President George W. Bush tok munnen full da Kabul falt og han snakket om «våre venner i Nordalliansen». For de rufsete vennene handlet rekordraskt og varslet at de i går ville flytte inn i det som måtte være igjen av maktens korridorer i Kabul.

De er nå i en posisjon hvor de kan lukke døra etter seg og ikke medvirke til den balanserte politiske løsningen som USA, EU og FN vil ha.

Dermed kan USA ha kommet bare litt lenger etter et politisk kostbart felttog, og Afghanistan kan fortsette å være en scene for skiftende militære allianser og blodige oppgjør mellom krigsherrer som slåss for både Gud og penger - men kanskje mest av alt av gammel vane. Og ennå er verken Taliban-ledelsen eller Osama bin Laden tatt.

NORDALLIANSENS LEDER Burhanuddin Rabbani erklærte seg i går som leder av alle de «frigjorte» delene av Afghanistan. Reint formelt er dette helt i orden, siden Rabbani fortsatt er den afghanske presidenten som FN anerkjenner. Han var den sittende presidenten som ble jaget nordover av Taliban i 1996.

Men politisk er dette et betydelig problem. Både FN og USA er tatt på senga av begivenhetenes raske gang, og FNs spesialutsending til Afghanistan, Lakhdar Brahimi, jobber nå på spreng for å kalle sammen representanter fra Nordalliansen og andre politiske grupper i Afghanistan for å snekre sammen en overgangsregjering.

- Det haster, mener Brahimi. Og det er et understatement. FNs ambisjon er å få en overgangsregjering som kan sitte i to år, mens FN og hjelpeorganisasjoner går tungt inn og forsøker å bygge opp det utbombete landet.

MEN PROBLEMENE er åpenbare. Nordalliansens ledelse består i hovedsak av tadsjiker, ei etnisk gruppe som holder til i et område i nord som grenser til Tadsjikistan, en tidligere sovjetrepublikk som etter år med opprivende borgerkrig nå kontrolleres av Russland. Rabbani er selv tadsjik, hans øverstkommanderende Mohammed Fahim er tadsjik, og den engelsktalende utenriksministeren i Nordalliansen, Abdullah Abdullah, er halvt tadsjik og halvt pashtuner.

Når USA og FN snakker om en «balansert løsning», dreier det seg om at Afghanistans største etniske gruppe, pashtunerne, må tungt inn i en overgangsregjering. Det er vanskelig, fordi Taliban hadde sitt politiske tyngdepunkt blant pashtunerne, og fordi det ikke er noen pashtunske ledere med gjennomslagskraft i sitt eget folk som peker seg ut som lederfigurer.

SIGNALENE FRA president Rabbani i går var heller ikke påfallende imøtekommende da han sa at den tidligere kong Zahir Shah var velkommen til Kabul, men bare som privatperson. Shah, som er 87 år gammel, er både pashtuner og USAs håndplukkede mann som nasjonal gallionsfigur i en overgangsperiode.

Men «våre venner i Nordalliansen» er altså ikke like begeistret for gamlekongen, som gjennom en talsmann sier han skal til Kabul før fastemåneden ramadan, som begynner 17. november. I stedet tok Rabbanis menn i går kontrollen over sentrale ministerier som forsvars- og innenriksministeriet. De forsikret riktignok at det bare var midlertidig, og at de ikke skulle danne noen regjering. Men det er mange år siden noen i Kabul ga fra seg makten frivillig.

DEN USA-LEDETE alliansen ser altså ut til å ha tapt kappløpet mot Kabul for den svært broket sammensatte Nordalliansen. Kan Nordalliansen fristes til å åpne opp for den bredt sammensatte regjeringen som Vesten ønsker, og som er en forutsetning for sikkerhet og politisk stabilitet i Afghanistan?

Forsker Kristian Berg Harpviken ved Universitetet i Oslo sier at Nordalliansens ledere må ha tillit til at det blir en balansert løsning, og tillit til at det vil ligge penger i bånn. Han sier at problemet er at makt i Afghanistan bare har vært basert på militær styrke, og at det ikke er noen kultur for tanken om en balansert makt.

DEN TRADISJONELLE måten å balansere makt på i Afghanistan er ved hjelp av våpen. Fra 1992 til 1996 ble makten i Kabul balansert ved at de som nå utgjør kjernen i Nordalliansen jevnet deler av byen med jorda, mens rundt 50 000 mennesker i løpet av kampene måtte bøte med livet. Det er uklart om det er noen i Nordalliansen som nå vil «balansere» makten med Burhanuddin Rabbani med våpen i hånd. Utenriksministeren Abdullah Abdullah kan være en. Ismail Khan, en helt fra krigen mot Sovjetunionen som mandag tok den en gang blendende vakre byen Herat, kan være en annen. Han er trolig pashtuner, men uten noen stor appell i de pashtunske kjerneområdene. Rashid Dostum er usbek, og også en mulig utfordrer.

MEN MEST SANNSYNLIG er det at folk som Khan og Dostum tar kontroll over sine områder, og sørger for å beholde kontrollen. Et illevarslende mønster så ut til å spre seg i går, etter som den ene etter den andre provinsen falt for Taliban, og lokale grupper av opprørere tok kontrollen. Kappløpet om kontroll gikk fra by til by, og fra provins til provins. Dermed kan makten langt på vei være fordelt lenge før FN kommer i gang med sitt arbeid for å balansere makten. Det var dette som skjedde i Kosovo i 1999 etter at den jugoslaviske hæren trakk seg ut av provinsen. Da var det den albanske geriljaen som tok politisk kontroll med både våpen og de politiske strukturene. I Afghanistan er det lokale krigsherrer som kan ett håndverk - nemlig å forsvare det de har kontroll over - som er i ferd med å ta over kontrollen. Det gjør ikke framtida enkel å administrere for George W. Bush.

Hele Norges coronakart