«Hver borger sin politimann»

«Vårt ønske er at enhver statsborger skal ha sin politiman,» sa en av politigeneralene under gårsdagens pressekonferanse om dokumentkontroll for samtlige innbyggere i landet, ved hjemmebesøk av uniformert politi. Forsnakkelse? Drømmen om idealstat? Forberedelse til noe?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men ute i gatene er det ytterst få politifolk. Det er stort sett bare jakt på gatehandlere de driver med. Under protestene sees de nesten ikke. Unntatt sivilkledte raringer som snakker med seg sjøl (hvis man ser bort fra mikrofonen under kragen). Enten er makthaverne ikke redde for protestene, eller så har de lest de siste undersøkelsene offentliggjort i dagsavisen Danas og i ukemagasinet Vreme.

Av de som ikke deltar i demonstrasjonene mot regimet, er 70 prosent redde for å bli arrestert, 68 for konflikt med politiet, 63 for å miste arbeid, 55 for konflikter med motdemonstranter og 56 for konflikter i familien.

Av de som deltar, vil bare 10 prosent delta på tross av eventuell arrestasjon, 10 på tross av konflikt med politiet, 12 på tross av faren for å miste arbeid, 20 på tross for konflikter med motdemonstranter og 17 på tross for konflikter i familien og med naboene.

Men angsten sitter langt dypere. 92 prosent er redde for fall i levestandarden, 89 prosent for inflasjon, 86 for arbeidsløshet, 84 for sykdom, 70 for sult, 66 for statens maktapparat og over halvparten for å bli fordrevet hjemmefra.

Men på tross av dette tror 60 prosent at bare demokratiske institusjoner kan redde landet, 54 er for parlamentarisk demokrati og hele 83 for ekspertregjering.

Men også 34 prosent er for sterke ledere, men ingen av politikerne inklusive Milosevic har støtte fra mer enn ti prosent.

Hva det betyr politisk er det ingen som kan svare på. Opposisjonen klarer ennå ikke å fange opp disse stemningene. I stedet for å snakke om framtida, snakker de mest om hvem som er ansvarlig for tilstanden i dagens Serbia, selv om opposisjonen er overveldende enige i at Milosevic bærer hovedskylden for alt.

Da jeg i går gikk ut på Republikktorget for å være med i demonstrasjonen, så jeg mange kjente ansikt fra tidligere år. Men studentene var ikke der, de har eksamenstid. Og en del venner og kjente har utvandret. Protestene virker mest som en kjær reprise i et enda mer forfallent teater, talene som oppvarmet mat fra i går. Og kvinnen som selger blomster fra noen vaskebøtter, sitter der uten at jeg er sikker på at hun veit hva det dreier seg om.

Sannheten skal ikke fram. En av elsjefene som sa at det ikke blir strøm å få, er blitt avsatt. Kartet over forurenset vann i Serbia beviser endelig at det farligste er å leve: døden er den sikre avslutningen.