Hver mann for seg

Det moderne prosjektet, enten du skal selge ideer eller din egen person, er troverdighet. Kravet er «å være seg selv» - i full offentlighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIV JENSEN GREIN PÅ TV. Ramsey og Anne Mona hadde sex under bigbrotherdyna. Kjell Kristian Rike var fryktelig lei seg i Dagbladet fordi han fikk blackout på flyet hjem fra OL. Arne Hjeltnes sniffer kokain på TV2 i rollen som «seg selv» som talkshowgjest. Thorbjørn Jagland stotrer når han snakker politikk, og var påtatt jovial som «seg selv» da han fortalte om Bongo fra Kongo, som talkshowgjest. Jens Stoltenberg snakker glatt om velferd, mens han ser fraværende ut av vinduet, men glimter til når han ser sitt snitt og kan undervise oss litt i sosialøkonomi. Carl I. Hagen himler forurettet med øynene og rister på hodet, eller så smiler han så bredt, så bredt, så overtydelig bredt som en døvetolk på et folkemøte i Nürnberg. Kristin Halvorsen skravler i vei om skolen «sin» og unga «våre». Thorbjørn Berntsen tar sjansen, driter på draget og er seg sjæl i friske forsøk på å holde gamle Ap-gubber fra å stemme Frp. Nå gjelder ikke lenger talens kunst, men kunsten å være mest ekte i rollen som seg selv. FOLKELIGHETEN er den kulturelle moderniseringsprosessens mest gyldige samtidsuttrykk akkurat nå. Anders Johansen, professor i medievitenskap, kaller det «autentisitet» i ei ny bok som venter rundt hjørnet, «Talerens troverdighet», der autentisitet er den formen for folkelig ærlighet som gjelder i vårt avstandsintime samfunn. Her sitter som kjent mennesker vi ikke kjenner som kaffegjester rundt sofabordet vårt hver kveld, i nærbilde, og vil oss noe. Den kommenterende journalistikken har de siste åra konsentrert seg spesielt om å tolke denne retorikken i TV-bildet og får følgelig preg av å konsentrere seg om overflaten, om form, i stedet for talens innhold. Men så er det nettopp følelsene i bildet, deltakerens væremåte, minespillet og blikket som uttrykker talens egentlige språk. Det språket vi husker, er ikke ordene, men måten de ble sagt på. «DU MENTE DET IKKE. Du følte det ikke. Alle ord blir til intet overfor den fornemmelsen» het det i Christian Gierløffs «Talekunst» allerede i 1931. Arbeiderpartiet kan gjerne etterlyse medienes oppmerksomhet rundt sine politiske saker, for den som får øye på dem. Men Johansen viser i sin bok at minst like viktig som saker, visjoner og evnen til å gjøre rede for innholdet i partiprogrammet, er i dag politikerens evne til «å være seg selv». Vi ser det jo selv hver dag. Politikeren må kople seg til en sak han kan presentere med troverdighet, som en forlengelse av «seg selv». Slik gjelder ikke individualismen bare samfunnets enkeltmennesker, men også de politiske folkebevegelsene. I TV-BILDETS retorikk blir de politiske enkeltsakene tydeligere og mest troverdige når de opptrer som uttrykk for politikerens egen personlighet. Som Pølse-Hanssen og Rimi-prisene. Som Kristin Halvorsen, skolen og unga. Som Valgerd og kontantstøtten. Et avgrenset budskap som fyller ut et personlig prosjekt, nemlig å framstå som et tilsynelatende helt menneske. Da blir hun troverdig. Men da blir det også vanskelig å opphøye seg til budsjettansvarlig talsperson for et overordnet, sammensatt og langsiktig politisk mål. Det er prisen vi betaler. Den nye intimiteten krever at troverdigheten knyttes til personligheten, enten man velger å være nær og følsom eller nær og rampete, litt gæern og ta-meg-som-jeg-er-folkens. DEN NYE MUNTLIGHETEN i mediene husker jeg som den studentopprørske og selvsikre venstresida i opposisjon mot høyresida og borgerskapets avhengighet av konstruerte regler for takt og tone og selvhøytidelige samværskoder. Selv ikke en nyradikalisert og smårampete Kåre Willoch har interesse av å skjule sin sosiale tilhørighet, sin posisjon som duksen. Willochs nye sjarm ligger nettopp i at han som høyresidas eminente hjerne fortsatt møter fram i ruta, kaster glans over forsamlingen og imponerer oss med sin briljans. Jeg tror neppe vi skal oppleve Willoch banne på TV, hvis han ikke våger seg med et overlagt «for pokker», men det ligger i kortene at høyresida følger etter. Neste generasjons politikere kommer til å ta med seg hele privatlivet inn i sin politiske retorikk for å vise hvem de er, og gi ekthet til sine saker. HØYREPOPULISMEN har vist seg å ha gode kår i moderne medier som med populismens karakteristiske trekk forenkler, avideologiserer, privatiserer og stykker opp virkeligheten så den skal bli begripelig. Ingen snakker lenger om NRK som venstrevridd, et kommunistreir for mannevonde rødstrømper og revolusjonære skjeggaper. I stedet drøfter vi hvordan alvoret og seriøsiteten skal finne sin plass i lisenskanalen for å unngå at den blir som sine kommersielle konkurrenter. Det lar seg nok gjøre, men ikke på bekostning av muntligheten og alminneliggjøringen. AVDRAMATISERINGEN av mediene er kanskje det viktigste som skjer i kjølvannet av den nye TV-retorikken. Nedbyggingen av mediene som hellige rom for særlig opphøyet tale. Utviklingen er i tråd med anarkiet som rår på Internett og SMS-språket. Det private får status på den offentlige scenen. Sa noen privatlivets fred? Det er jo bare TV.