Hver sin jul

I år kommer vel ikke jula som julekvelden på kjerringa: Med en prest som statsminister og det norske Stortinget forvandlet til en halvkirke i uka før jul, der representantene andektig diskuterer det norske folks moral og verdivalg, skulle alle kjerringer være godt forberedt. Mon nissen spiller oss et puss likevel, opptakten til jula viser at den mer og mer blir en høytid som kan feires etter forgodtbefinnende.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Samtidig som kirkene i adventstida fylles med lydhørt konsertpublikum som nyter musikk som jul og kristendom har inspirert til gjennom århundrer, begynner jula som familiefest å smuldre opp - i alle fall i storbyene. Stadig flere kafeer og utesteder holder åpent. Mange unge foretrekker å skygge familieritualene utpå kvelden. Kanskje ikke så rart, for familien selv har vært i oppløsning lenge. Skal årets familiegjenforening foregå sammen med mine barn, dine barn eller våre barn?

  • I år har heller ikke «Reisen til julestjernen» vært å finne på Nationaltheatrets repertoar. Etter å ha blitt spilt 984 ganger siden 1924, er skuespillet byttet ut med «Trollspeilet», der jul er blitt hjul og skikkelser fra våre mest kjente folkeeventyr farer omkring på rollerblades, skateboards og rulleski. Så må vi kanskje være glade for at rette vedkommende tidligere i vinter satte foten ned og stoppet forsøkene på å gjøre julenissen til neger. Ordet nisse kommer nok av Nils, som er den skandinaviske varianten av Nikolaus. Han var biskop i det nåværende Tyrkia på 300-tallet, og er i våre dager Santa Claus i USA, og under navnet Nikolaus undergjøreren er han en av de største helgener i den russiske kirken. Likevel er han norsk.
  • For julaften står som tradisjonens påle i de fleste norske hjem. Man gjør det man alltid har gjort, spiser det som alltid er blitt spist, og feirer barnet som alltid blir født i det evig nærværende Betlehem når sola snur. Og når noe truer denne rituelle tryggheten, samler vi oss med fornyet styrke om det som burde være. Noen trekker mot kirken, som umerkelig forvandles fra protestantisk oppdragelsesanstalt til konsertlokale, andre danser rundt lutefisken, som opphøyes til kultføde for brave nordmenn og oppfinnes av nye kokebokforfattere hvert år. Det eneste bestandige i dette er Jahn Otto Johansen, som jo er lutefiskens egentlige skaper.
  • Historisk så vel som i nåtida utgjør jula en forunderlig sammensmelting av tradisjon og fornyelse. Da kristendommen ble romersk statsreligion, forvandlet den romerske solvervfesten seg til erindringen om Jesu fødsel. I Skandinavia var nok ikke prosessen like enkel. Hedenskapet sitter dypt her nord. Vel er jula formelt en kristen fest, men de gamle norrøne skikker har overlevd mer enn i navnet på høytida. I kveld vil det store flertall av innbyggerne spise ribbe, som en ubevisst erindring om galten Særimner som hver kveld ble slaktet i Valhall, for neste morgen å vandre fornøyd omkring i bingen.
  • I mer moderne tider har jula så langt tålt det meste. Den har vært brekkstang for sosiale endringer: Bare tenk på det forrige århundres julefortellinger, som H.C. Andersens «Piken med fyrstikkene». Den er blitt brukt i nasjonsbyggingens tjeneste: Ennå pynter vi trærne med nasjonalflagg. Og den moderne jul er blitt en orgie i rikdom og gaver, krydret med sentimentale, sukkersøte julesanger, som fra begynnelsen av november fyller øregangene enten man ringer etter drosje eller går i dagligvarebutikken. Samtidig finnes ennå dem som hjelper til å skape alternative julefeiringer, og det er mer enn en tilfeldighet at muslimen Aslam Ahsan er blant dem. For jula har også plass til islam; Koranen har sin egen fortelling om hvordan profeten Jesus, eller «Guds ord», ble født av Maria under et palmetre.
  • Saturnalia ble desemberfesten kalt i det gamle Rom. Da skulle ingen handel foregå, ingen kriger innledes, skolene og rettssalene var stengt, og slavene ble satt fri for en stakket stund. Herrer og tjenere byttet plass: Slaver og tjenere ble i noen lykkelige dager oppvartet av sine herrer. Samfunnet ble snudd på hodet, om enn i strengt regulerte former. Våre dagers jul står spent mellom den offentlige kirke eller varemagasin og det høyst private hjem, der hver enkelt og hver familie har sin egen julefeiring, som til en viss grad skal snu opp ned på det tilvante og i det minste skape fred i stua. Slik kan kulisser og rekvisita nok skifte fra familie til familie, men jula forblir likevel alltid den samme og forhåpentlig gode jul.