NEW YORK (Dagbladet) Han kunne selv ha vært demokratenes presidentkandidat både i 2004 og i 2008. I ti år hadde han ledet dem i Senatet både i flertall og mindretall. Han hadde vært i Washington helt siden 1978. Men republikanerne pøste penger inn i valgkampen mot ham i 2004, og den ukjente John Thune lyktes med å slå ut veteranen Tom Daschle. Det var en stor, republikansk triumf.

Daschle ble værende i Washington og gjorde som svært mange har gjort før ham; han la ut sine kontakter, forbindelser og innflytelse på markedet der tilgang til makten omsettes for store summer. I hans tilfelle ble det 35 millioner norske kroner på fire år. Men han lengtet tilbake til maktens sentrum, og han så tidlig mulighetene i sensasjonen fra demokratenes landsmøte i 2004, den ferske senatoren Barack Obama som vant sin plass i Senatet fra Illinois i det samme valget som Daschle tapte sin.

Daschle ble Obamas nære, eldre venn, læremester og døråpner inn til maktens indre i den delen av Det demokratiske partiet som lette etter en mulighet til både å vinne Det hvite hus, og gjøre slutt på Clinton-klanens dominans i partiet. Resten er utrolig historie. Derfor var det stort menneskelig drama da Tom Daschle tirsdag måtte trekke sitt kandidatur til en helt sentral plass ved Obamas bord som hans helseminister med ansvar for å oppfylle presidentens fremste valgløfte til velgerne; endelig et helsetilbud til (nesten) alle amerikanere. Arroganse og en fri limousin med sjåfør som ikke ble inntektsført, felte Daschle, men tok samtidig noe av glansen fra den mannen som akkurat nå er den best kjente og mest beundrete på kloden.