Hverdagsministeren

I fjor på denne tida sto en bortimot nyslått statsminister Kjell Magne Bondevik opprømt foran juleferien og var nesten like populær som Gro hadde vært. «Jagland har hatt et tøft år. Han satte seg mål han ikke nådde,» sa han da, på statsministerens halvårlige pressekonferanse. I år er gnisten borte. Bondevik har hatt et tøft år. Han satte seg mål det har kostet for mye å ikke nå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forskjellen på Bondevik anno jula 1997 og 1998 er påfallende. I fjor deltok statsministeren som hjelpeprest og sidekommentator i alle TV-kanaler der juleevangeliet skulle tolkes og jomfrufødselen forklares. Intet teologisk spørsmål var for stort eller for lite for vårt nye samlingsmerke i sentrum. Ingen politiske løfter for tunge å bære. Ingen debatter for uviktige til å delta i. Bondevik hadde vist at han kunne gå på vannet. Det var jo derfor han sto der, det usannsynliggjorte regjeringsalternativet, og var en realitet, jeg hadde nær sagt, for fanden.

  • I år har ikke Bondevik meldt seg som julehjelp noe sted. Bondevik har skiftet rolle fra et påstått styringsdyktig mirakel til en ganske alminnelig mindretallspolitiker. Bondevik vil hjem til jul. Thorbjørn Jagland har erklært ham som frittgående vilt for et jaktlag der også Høyre er med, og ute i natta lurer skumle tall og nye EU-direktiver bak hvert tre. Renta, kronekursen og oljeprisen, euroen, genpatenter og matsminke. Snubletråder og uappetittlige kameler overalt. Nå truer også ledighetstallene med å opptre som om det er sammenheng mellom rentepolitikken og arbeidsmarkedet.
  • «Hur mår du?» spurte derfor en svensk kollega rett på sak. «Takk, bra,» svarte Bondevik. Og dermed var faktisk den mest spennende delen av ordskiftet over. Det er derfor jeg tillater meg å mene at det er bortimot oppsiktsvekkende å se hvor alminnelig årets Bondevik takler å være alminneliggjort. Ingen forsøk engang på å lansere en såkalt cliffhanger, en politisk godbit, som kunne lokke opinionen til å heie på sentrum når vi nå går hver til vårt for å ha noe å snakke om rundt julebordene. Hvis da ikke meldingen om at 1999 vil bli «Distriktskvinnenes år» var ment å hisse ganen nå som kontantstøtten er på plass.
  • Uansett når sentrumsregjeringen må gå eller velger å gå, vil den huskes for kontantstøtten og for at den skapte et nytt politisk tyngdepunkt. Fjorårets Bondevik spente riktignok buen så høyt som han torde på bakgrunn av de skyhøye meningsmålingene. Husker jeg ham rett, sto vi praktisk talt foran et grunnleggende systemskifte, der arbeiderpartistatens materialistiske verdisyn skulle vike for den nye etiske diskursen, en på mange måter edlere samtale enn den som gikk for seg i sosialdemokratiet, der en ny grådighetskultur holdt på å vokse fram og truet med å fortrenge selveste solidariteten, arbeiderbevegelsens hittil mest verdifulle verdi.
  • Årets Bondevik nevnte derimot ikke Verdikommisjonen i det hele tatt. Ikke et ord om det store, moralske bevisstgjøringsarbeidet som skal pågå i de tusen hjem og det offentlige rom. Ikke et knyst om overgangen til de immaterielle verdienes tidsalder. Bare ganske alminnelig bekymring for renta og oljeprisen og kronekursen og ledigheten, som vi kjenner den igjen hos alle alminnelige politikere når renta stiger og oljeprisene faller, når ledigheten øker og kronekursen detter.
  • Slik går det når søndag blir hverdag og vi er tilbake der det gjelder å sikre økonomien, som er selve forutsetningen for at vi fra tid til annen tør bevilge oss et verdipolitisk tankesprang. Da blir det i stedet Bondeviks oppgave å vise oss at sentrumsalternativet også egner seg resten av uka, og ikke bare når vi ser oss råd til en ekstravaganse. Og da skal selvfølgelig statsministeren snakke om hverdagspolitikken og «behovet for pengepolitikken som ligger fast og den brede oppslutningen om videreføringen av dagens målsetting som er en stabil valutakurs», som om han var en alminnelig hverdagsminister av i år og ikke sjefen for visjonene fra i fjor.
  • Søndagsglansen har gått av Bondevik. Nå er det hverdag hele uka.