Hvil deg, pilegrim

I dag bisettes lyrikeren Terje Johanssen på Hadeland. Poeten som midt i et produktivt dikterliv skrev ei bok om en kirke av stein.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GRAN (Dagbladet): Jeg er i den lykkelige situasjon at jeg har et landsted på Hadeland, midt i et landskap begeistrede besøkende ikke nøler med å sammenlikne med mer hippe feriestrøk som Toscana og Provence. På den andre siden av dalen ligger Søsterkirkene i silhuett med sine grove spir. Et stykke nordvest for dem ligger nok et unikt byggverk, en steinkirke kalt Sct. Petri.

POETEN TERJE Johanssen var fra Svolvær, men han bodde på Jaren, nabobygda til Gran. Sist helg døde han, etter lang tids kamp mot kreft. Han skrev flere diktsamlinger mens han var syk, og i fjor kom hans samlede dikt ut på Gyldendal. Her oppe vil mange også huske ham for ei enestående bok han for nøyaktig ti år siden skrev om Tingelstad gamle kirke, også kalt Sct. Petri-kirken - sannsynligvis oppført rundt 1220. Mindre kjent enn søsterkirkene, der Aasmund Olavsson Vinje ligger gravlagt, men ikke mindre enestående.

«Sct. Petri kirke på Hadeland har i snart tretti år vært mitt «hellige fjell». En dag snakket landskapet til meg, og jeg forsøkte å svare,» skrev Terje Johanssen innledningsvis i boka, som er illustrert med vakre impresjoner av lys og skygge av fotografen Morten Brun. Brun får det lille bygget til å tre fram i pakt med døgnets skiftninger, snart i en flammende solnedgang, snart i et hvitt, overdrysset vinterlandskap. Eller i mørk silhuett mot en sommerlys natthimmel.

I MIDDELALDEREN lå denne kirken i pilegrimsleden på vei fra Oslo via Tyrifjorden. Videre herfra gikk vandringsmennene langs Høykorsveien til Dovre og Trøndelag. Terje Johanssen kalte boka «Dikt for en pilegrim». I diktet «Pilegrimen snakker til en kamerat» skriver han:

Med stav i hånden

fryser jeg på føttene, regnet

drypper ned i dammene på veien,

den viser min skiftende sjel.

Himmelen knirker

som et mektig vannhjul og maler

vårlyset til regn og gråtung søle.

OGSÅ ET SOSIALT perspektiv strømmer gjennom denne diktsamlingen: «De rike har en fullmåne over huset,/ min måne er skarp og sulten.» Pilegrimen roper til Gud: «Kan ikke du la de rike/sove litt dårligere?» Pilegrimen er på bånn, men han har mer lys inni seg enn de mektige og rike som holder til i Søsterkirkene lenger borte. Han kikker ut av steingluggen og ser:

Her rundt dette huset

som ligner universets port

høres ikke englesuset

annet enn i spurvens strupe

der den hakker i en hestelort.

Dette er nærmere Frans av Assisi enn paven i Roma. Pilegrimen føler seg ett med det han ser omkring seg, med åkrene, buskapen, de små bergene som hever seg av det bølgende landskapet. En hegg som blomstrer langs gutua. Veien. Den vi går på.

NÅ BLOMSTRER HEGGEN igjen, slik den gjorde det i fjor, for ti år siden, for tusen år siden. 27. mai døde Terje Johanssen. «En mai-storm strakk ut en klo,/varm og uventet som en fresende katt.» står det i boka. Pilegrimen trenger bare lyset fra ei sol og varmen fra et bål. Tegnene på en stjernehimmel. Sangen fra en vind. Gud kommer til «den som elsker og gråter».

Du som hører dette, snu deg

mot din verden, ikke mot hans Rike

og gjenta etter meg: Adjø.