Hvil i fred

Verdikommisjonens arbeid er over - antakelig til like stor glede for medlemmene som for oss andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ONSDAG la Verdikommisjonen fram sin sluttrapport, og tilhører nå historien. Det er på mange måter trist. Kommisjonen har vært muntrasjonsråd i en ellers trøstesløs nyhetsstrøm. Hvem husker vel ikke forslagene om å nedtegne de norske verdiene i en bok, som skulle deponeres på Slottet og Stortinget, ideen om at verdier skulle skrives ned på matboksene flypassasjerene fikk utlevert - eller dens intense opptatthet av hvor slemt det er å kaste tyggegummi på gata?

SÅ SITTER VI igjen med en trebindsrapport. Fra det ståsted der humor er en viktig verdi, blir rapporten mer enn betenkelig: Den inneholder nemlig en rekke gode og seriøse forslag, som å opprettholde den religionsdialogen kommisjonen har tatt initiativet til, styrke bevisstheten om det flerkulturelle samfunnet og aktivisere lokaldemokratiet.

AT KOMMISJONENS arbeid munnet ut med tankevekkende og viktige forslag, er ikke det minste rart. Mange vettuge folk har sittet i den; det var aldri gitt at kommisjonens absurditet skulle lamme deres tenke- og taleevne. Jeg tror derfor medlemmene selv er lettet over at arbeidet er over. Nå kan de igjen operere som det de var før de ble utpekt av regjeringen Bondevik: aktører i det sivile samfunnet, ikke statlige verdikommissærer med pompøs profil og ingen makt.

FRA FØRSTE ØYEBLIKK har kommisjonens problem vært det samme: Hvis meningen var å bidra til økt bevissthet omkring verdier i samfunnet, hvorfor skal staten legge seg opp i det? Det er ille nok at vi har én statskirke om vi ikke også skal slite med andre institusjoner som legger sin klamme og bedrevitende statshånd over norske borgeres personlige erobring av verdier og livssyn. Når kommisjonen nå nedlegges, står vi igjen med de reelle fora for verdidebatt: den alminnelige offentlighet, der mange av kommisjonens medlemmer allerede er viktige og synlige aktører, og Stortinget, som i en enhetsstat er det sted der verdier ikke bare debatteres, men der konklusjonene kan få politiske virkninger. Med Verdikommisjonen har omsorgsstaten forsøkt å lulle det sivile samfunn i søvn - ved å være mesen for kritikken av seg selv.

VERDIKOMMISJONENS rolle som alibi for en politikk med egne interesser, viser seg i et av prosjektene som ikke blir noe av. Gjennom hele sluttrapporten går en prisverdig oppvurdering av Norge som et flerkulturelt samfunn og minoritetenes rettigheter. Meningen var å engasjere en «kjent norsk forfatter» til å lage en folkebok, der erfaringene til jødene, taterne, kvenene og andre minoriteter kommer til uttrykk. Boka skulle deles ut til alle landets tiendeklassinger. I sluttrapporten står at man venter svar fra Kirke- og utdanningsdepartementet på søknad om statlig innkjøp. Dagen før rapporten ble offentliggjort, kom svaret: Nei. Hva skal staten med kommisjonens forslag nå? Den er jo nedlagt, og har oppfylt sin misjon som bevis på statens gode vilje.

ENKELTE AV forslagene tyder på at kommisjonen selv har følt det tette båndet mellom statsmakt og verdidebatt ubehagelig. Med høflige skritt tripper man forsiktig bort fra statlig formynderi over den frie verdivurdering: Grunnloven bør endres, slik at trosfriheten sikres for andre enn medlemmer av Den norske kirke. Formålsparagrafen i skolen bør endres: Ikke bare den kristne, også den humanistiske verdiarven skal danne grunnlag for undervisningen, som igjen skal gi rom for religiøst, livssynsmessig og kulturelt mangfold. Hørte vi antydninger om at statskirkeordningen bør oppheves og den kristne formålsparagrafen fjernes? I så fall hørte vi også et ekko av kommisjonsmedlemmenes dannede sukk over å bli kommissærer for statsstemplede verdier.

DEN GAMLE skikken med å lyse fred over de døde var opprinnelig vel så meget en besvergelse for å beskytte de levende, som et ønske om at den døde skulle få fred. Man fryktet at vedkommende ville gå igjen og skape angst og forvirring hos de gjenlevende. Måtte kommisjonen hvile i fred, og ikke romle rundt som spøkelse i det norske samfunnet.