Hviler våpnene?

Det inngikk ikke i Israels planer at Hizbollah skulle være en fortsatt militær trussel idet en våpenhvile trer i kraft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE SISTE israelske bombene falt over Beirut femten minutter før våpenhvilen skulle tre i kraft. Hizbollah fortsatte også å sende sine raketter inn over Nord- Israel helt til slutt, for å signalisere at organisasjonen ikke er knust verken sivilt eller militært, etter å ha ført krig mot Midtøstens overlegent sterkeste militærmakt i over en måned.Seieren som både israelske og amerikanske politikere og militære var klare til å innkassere, ser mer ut som et nederlag. Det inngikk ikke i Israels planer at Hizbollah skulle være en fortsatt militær trussel idet en våpenhvile trer i kraft. Det lå heller ikke i planene at Hassan Nasrallahs godkjennelse av Sikkerhetsrådets resolusjon skulle framstå som likeverdig med den fra Israels og Libanons regjeringer.

ROBERT FISK skriver i The Independent at det er først nå den virkelige krigen i Libanon begynner. De som Israel og USA kaller terrorister, men som «på gata» i Midtøsten blir omtalt som soldater i Hizbollahs geriljahær, drepte ifølge Fisk 39, kanskje 43, israelske soldater i løpet av den første dagen av Israels store bakkeoffensiv. Nå skal et sted mellom ti og tretti tusen israelske soldater gradvis trekkes ut av Libanon. Hver enkelt av dem er et mål for Hizbollah i det som kommer til å bli en serie brudd på våpenhvilen i form av provokasjoner, angrep, motangrep og gjengjeldelser for motangrep.Som Jan Erik Smilden her i avisa har konstatert, har Hizbollahs planleggere og sponsorer i Syria og Iran forstått både styrken og svakhetene ved motstanderens supermoderne våpenarsenal og militære styrker. Hizbollahs krigere har utnyttet sin styrke som er at de slåss på egen jord i kjent terreng, er skruppelløse og er villige til å ofre livet.

HIZBOLLAH bryter folkeretten ved å sende av gårde raketter mot sivile mål. Det er terrorisme i ordets rette forstand. Men når Israel besvarer provokasjonene med voldsomme gjengjeldelser uten hensyn til at sivile rammes, bryter også Israel med folkeretten, og utøver terror. I denne sammenhengen er det tankevekkende at Hizbollahs angrep har drept tre ganger så mange israelske soldater som sivile israelere, mens Israels motangrep har mange ganger flere sivile libanesere enn Hizbollah-krigere.Det er all grunn til å ha realistiske, ja pessimistiske, forventninger til våpenhvilen som trådte i kraft fra klokka sju norsk tid i går morges. Forhåpentligvis vil den spare sivile liv, men det vil bli flere drepte og sårete på begge sider i denne krigen. Våpenhvilens betydning ligger i at USA omsider oppga troen på israelske forsikringer om at Israels væpnede styrker var i stand til å knuse organisasjonen i løpet av noen korte sommeruker. Den erkjennelsen i Washington samlet det internasjonale samfunn som nå er forpliktet til nok en gang å bidra til å stabilisere og gjenoppbygge i Midtøsten.

GRAVE-JOURNALISTEN Seymour Hersh i The New Yorker skriver at Bush-administrasjonen var informert om de israelske planene om et felttog mot Hizbollah lenge før to israelske soldater ble bortført den 12. juli i år. Hersh skriver at amerikanske myndigheter ville gi Israel den tiden de trengte til å knuse Hizbollah. Men mye tyder på at israelerne stilte i utsikt at fienden ville ligge med brukket rygg etter bare noen dager.Det kan ikke være fristende for noen regjering å melde sine styrker til den internasjonale styrken som FN skal sette inn sammen med Libanons hær, i det høyeksplosive krigsteateret der Hizbollah med styrket selvtillit, og israelske styrker med svekket selvtillit, står mot hverandre. Skal norske styrker inn i dette, må det skje etter bred enighet i Stortinget, slik stortingspresident Thorbjørn Jagland tilrådet her i avisa i går.Den pågående krigen i Libanon, der det nå gjelder en formelt godtatt våpenhvile, er blitt enda et bevis på feiltenkingen hos dem som har trodd og hevdet at terrorisme og terrorister kan nedkjempes med massive, militære styrker. Det har slått feil i Afghanistan, i Irak og nå i Libanon.Forhåpentlig trekker politikerne den eneste mulige konklusjon etter det som er skjedd, om at dersom det finnes løsninger i Midtøsten, finnes de på forhandlingsbordene og ikke på slagmarken.