Hvis likelønn er en kampsak, hvorfor kjemper ikke Ap?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ting tar tid i politikken når det ikke legges vilje bak. Full barnehageutbygging var i årevis Arbeiderpartiets mantra uten at køene forsvant. Da SV-leder Kristin Halvorsen var frekk nok til å sette sin politiske framtid inn på å innfri løftet, mente kommentatorer det hadde rabla for henne. Men det Halvorsen sa var forfriskende utaktisk: Hvis en flertallsregjering ikke kunne få til det som så lenge hadde vært et uttalt politisk mål, ja, da skulle velgerne bli kvitt henne.

Nå får vi aldri vite om hun mente alvor siden målet så godt som er nådd, men etter å ha vært så bombastisk, ville hun ha slitt kraftig med troverdigheten om hun hadde gått fra løftet og ikke politikken.

Derfor er politikere sjelden så konkrete. De vil ikke bindes til masta. Verden forandrer seg og premissene med den. Likevel er det noen bastante løfter som er gjentatt så ofte at politikerne ikke lenger synes å tillegge dem vekt. De er som god jul og godt nyttår; sesongavhengige fraser som framsies på landsmøter og i valgkamper.

Likelønn er ett av dem. Du vil høre det igjen på Arbeiderpartiets landsmøte til helgen. Der har det vært et fast innslag i 30 år. LO er selvfølgelig også veldig for likelønn. Ja, det er vel strengt tatt ingen som er for ulikelønn, selv om det er forskjellige syn på både definisjon og løsning, for ikke å snakke om nødvendigheten av å gjøre noe med det. Men for Ap og arbeiderbevegelsen er det en gammel kampsak. Når partiet trekker fram likestillingskortet ligger likelønn i potten.

Så hvorfor har vi ikke likelønn? Hvorfor har lønnsgapet mellom kvinner og menn tvert imot økt de seinere åra i enkelte grupper? Ap har jo regjert i store deler av perioden, de siste fire åra i flertall. Kan det være fordi partiet likevel ikke har vilje til å rette opp ubalansen? Lederen av Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem, sier det befriende klart i dagens avis: Ap og LO bløffer. At likelønn har vært en prioritert sak i 30 år er kort og godt en løgn.

Det er dessverre dekkende. Når Ap og LO gjør felles sak på et slikt område, vinner de som regel fram. Mangelen på resultater beviser at saken ikke har vært prioritert like høyt innad som utad. Det skyldes ikke minst at LO har vært en bremsekloss, og Ap har ikke hatt mot til å utfordre sin mektige samarbeidspartner.

Det er fristende å tro det har sammenheng med hvilke grupper som rammes. Det er i hovedsak kvinner i lavlønnsyrker og på deltid, mange av dem i omsorgsbransjen. De har verken klippekort i «Redaksjon En» eller marsjerer til Stortinget. De er ikke konkurranseutsatt. De er ikke engang en så homogen gruppe at de kan samle seg til opprør. Når enkelte av dem protesterer, blir de raskt satt på plass av hensyn til andre som har det like ille eller verre. Solidarisk med hverandre må de ennå være.

Når saken kommer opp på Ap-landsmøtet, burde likestillingsminister Anniken Huitfeldt ta en Halvorsen. Men jeg holder ikke pusten i spenning.