Hvis velferd er viktigst

Er det greit å gi fattige tredjeparten i sosialhjelp av hva de ville fått om de bodde i nabokommunen på den andre siden av fjorden?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva bruker vi det kommunale selvstyret til? Blant annet å vedta sosialhjelpssatser. Derfor varierer de voldsomt. Fylkesmannen i Møre og Romsdal fant for noen år siden ut at der i fylket hadde enkelte kommuner satser tilsvarende minstepensjon. Andre lå betydelig lavere, én kommune på bare 35 prosent av den samme pensjonen.

I Dagbladet 8. juni lovpriser sosialminister Guri Ingebrigtsen de lokale variasjoner, og uttaler at «forskjeller kan være godt begrunnet». Avstanden fra departementets fredelige korridorer og ut til det virkelige liv er nok lang. Er det greit å gi fattige tredjeparten i sosialhjelp av hva de ville fått om de bodde i nabokommunen på den andre siden av fjorden? Der koster det akkurat det samme å leve.

Høsten 1991 ble sosialhjelpssatsene i Oslo satt ned med 15 prosent. Var det fordi det da ble billigere å leve i Oslo? Slett ikke. Årsaken var at Høyre/Frp/KrF fikk makten. Kuttet ble begrunnet med at Oslo ikke måtte bli en «tilflyttingskommune». Ingen spor er å finne i saken av overveielser om hva det koster å leve et noenlunde anstendig liv.

Slik fungerer det kommunale selvstyret når sosialsatser vedtas. Fattigdomsgrensen blir ofte en lokalpolitisk kampsak, og satsene dikteres av frykten for å tiltrekke seg sosialklienter. Forskjeller er ofte svært dårlig begrunnet, Guri Ingebrigtsen, eller savner begrunnelse overhodet! De fattiges rettssikkerhet er da også velferd?

På Akerselva sosialsenter i Oslo får klienter med akutt behov for nødhjelp til mat og klær utmålt sosialhjelpen helt ned til 30 kroner dagen. De fleste andre sosialkontorer i hovedstaden er anstendige nok til å honorere slike akutte behov med det dobbelte og vel så det. «Sosialhjelp er fortsatt en skjønnsmessig ytelse,» skriver sosialministeren. Tror hun det er «individuelle hensyn som er lagt til grunn» når Akerselvas klienter behandles helt annerledes enn nødstedte ved hovedstadens 38 andre sosialsentre?

Regjeringen Stoltenberg har villet gjøre noe med dette. Veiledende statlige satser for sosialhjelp er vedtatt, og rundskriv om dette sendt ut til alle landets kommuner. Det aldeles utmerkete målet har vært å gjøre noe med tilfeldig forskjellsbehandling og den ulikhet i kommunenes stønadsnivå som ikke skyldes ulikheter i behov.

Hvilke virkemidler er tatt i bruk for å oppnå likhet? Retningslinjene understreker at de ikke konkret anviser stønadsnivået i hvert enkelte tilfelle. Sosialtjenesten skal ikke sette utgiftene lik de statlige satsene, retningslinjene gir ikke folk rett til stønad lik satsen. Folks hjelpebehov kan nemlig være større eller lavere enn statens satser. Til og med skal kommunene fortsatt kunne fastsette lokale satser! Det understrekes igjen og igjen at en individuell behovsprøving av hver enkelt sak fremdeles skal gjøres.

Ingenting, ingenting, ingen verdens ting - er altså regjeringens virkemidler. Er velferd viktigst? Eller er behovsprøvingsprinsippet og det kommunale selvstyret viktigere? For disse prinsippene ofrer regjeringen anstendighet og rettferdighet for sosialklienter. Det fører galt av sted å la kommunene bestemme sosialhjelpsnivået, det sier seg selv. Rundskrivet burde meldes til Forbrukerombudet som et produkt uten innhold.

Det er trolig politisk risikabelt å kreve rettferdighet for svaktstilte: Man lefler ikke ustraffet med sosialklienter. Tvert imot gir det nokså sikker politisk gevinst å si at fattige ikke skal få mer enn så de så vidt overlever. De utgjør jo ikke lenger en tredjedel av befolkningen, men kanskje en tiendedel. Hvor mange velgere kan tenkes å anse sosialklienter for slabbedasker som burde ta seg en jobb?

Fokus har likevel en stakket stund vært satt på de fattiges barn, som blir uskyldige ofre for de stønadskutt sosialtjeneste og lokalpolitikere utsetter deres foreldre for. Men barn og barnefamilier kommer også dårlig ut av rundskrivets budskap om at sosialhjelp skal være en subsidiær ytelse: Før la sosialtjenesten stort sett til grunn at barnetrygd og fødselsstønad var ytelser øremerket barnefamilier. De skulle gå til å dekke ekstrautgifter til barn og deres forsørgelse. Nå ber regjeringen sosialtjenesten om å anse dette for en inntekt som hele familien får leve på. Det blir jo en besparelse for kommunene. Disse stønader blir det dermed bare de barnefamiliene som ikke er avhengig av sosialhjelp, som får beholde. Velferd for de mange, ingen for de få.

Sosialministeren parerer kritikken med at Oslo får feie for egen dør, og viser særlig til hovedstadens eldreomsorg. Det har hun all grunn til. Men problemet der er akkurat det samme som hun selv mangler medisin mot: det lokale selvstyret. Oslo har delt hovedstaden opp i 25 biter og kaller dem bydeler. Disse bydelene forutsettes å ha sitt eget selvstyre. Hovedstadens regjering legger seg nødig opp i bydelenes eldreomsorg (like nødig som regjeringen Stoltenberg i kommunenes sosialhjelpsutbetalinger):

Bydelene i Oslo tar seg undertiden til rette på forskrekkelig vis: Én bydel har foreslått at sterkt funksjonshemmede bør plasseres på sykehjem heller enn å få omsorg og tjenester i egen bolig. I minst to bydeler har man i strid med lov vedtatt å inndra hjemmetjenester som bydelens eldre allerede har fått innvilget.

Skal selv bydeler i én og samme kommune lage forskjellige retningslinjer slik at gateadressen avgjør om du får hjelp? Helse- og sosialombudet har spurt Oslo rådhus om det er fornuftig at hver bydel innfører sitt eget regime for tildelingen av lovpålagte ytelser. Slik ser svaret fra rådhuset ut: «Bydelene er delegert vedtaksmyndighet fra bystyret. Bydelene har dermed fått en omfattende vedtakskompetanse, bl.a. i forhold til lov om sosiale tjenester. Det er opp til bydelen å løse sine oppgaver på en måte som er tilpasset de lokale forhold. Dette vil innebære variasjoner fra bydel til bydel.»

Det er som å lese det nye rundskrivet om satser for sosialhjelp. Til tross for at det både er lovstridig å inndra allerede utdelt hjemmehjelp, og, stikk i strid med alle partiers syn, å tvinge unge funksjonshemmete på sykehjem, passerer det altså upåtalt at bydeler gjør seg til lovbrytere.

Vi må legge til grunn at både hovedstadens og landets regjering vil at gamle skal få den hjelp de har krav på, og at fattige skal få noenlunde lik hjelp og ikke bli offer for usaklig forskjellsbehandling. Likevel er ingen av dem villige til å ta virkemidler i bruk som er nødvendige for å oppnå det de ønsker. Da er ikke velferd viktigst!

Den utøvende makt kan se ut til å ha større respekt for lokalt selvstyre enn hva den dømmende makt har. For det kommunale selvstyret strekker seg rettslig sett ikke så langt at en bydel kan vedta at den ikke vil gi eldre den hjelp de har krav på for å kunne bli dratt omsorg for, eller at en kommune kan vedta at dens fattige skal ha 30 kroner dagen i sosialhjelp. Høyesterett har i Fusa-dommen («Retstidende» 1990, side 874) slått fast at det gjelder en minstestandard, som kommunale myndigheter ikke lovlig kan gå under, for rettigheter etter sosial- og helselovgivningen. For velferd er viktigst!

I Danmark har man ansett det for en nasjonal oppgave å fastsette den nedre grense for hva en som trenger sosialhjelp skal kunne få, og nedfelt dette i sin sosiale bistandslov. Burde vi gjøre det samme? Hvordan sikre gamle og funksjonshemmete at kommunen ikke kan er en juksemaker pipelort som tar igjen og gir bort? I Danmark ville vår eldreomsorg være utenkelig. Der er virkelig velferd viktigst!