Hvite riddere

Det er medienes oppgave å avsløre makten når den ikke holder orden på liv og lære. Men det er en kort omvei til smålighet og moralisme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET FINNES

ikke noe lumskere ord i det norske språk enn «signaleffekt». Der møter vi dyden forkledd som konsekvens: Synderens offentlige posisjon gjør at feiltrinnet blir kopiert av folket. Denne troen på at alt henger sammen med alt gjør det vanskelig å skille mellom det som er viktig, og det som bare pirrer vår prektighet.

I NORGE

er vi flinke til å tilgi den som går på snørra, men etterpå legger seg flat. Victor Norman klarte det nesten. Og kanskje Anne-Kat. Hærland. Vår bekymring går et annet sted: Vi er engstelige for at de som ikke vet bedre, dvs. de enfoldige, de fattige og de med lav utdannelse, vil følge maktens eksempel. Når kongen tenner en sigarett, øker kreftfaren. Når Martin Schanche blir tatt i fartskontroll, får det folk over hele landet til å tråkke hardere på gasspedalen. For ikke å snakke om når to fotballidoler (Steffen Iversen og Eirik Bakke) smaker på en dansk dram og spytter den ut i Dagbladet. Da er idrettsungdommen i faresonen, og forbildene blir bøtelagt av sitt eget forbund.

DETTE SLUDDERET

er hovedinnholdet i den moderne moralismen. Dens basis er elitistisk. Vi har å gjøre med en merkverdig tro på at folk i dette landet følger maktens eller kjendisenes eksempel uten særlig refleksjon. Men en av grunnene til at Norge er et godt land å bo i, er jo at folk ikke danser etter maktens pipe. Har vi glemt det som skjedde i folkeavstemningene i 1972 og 1994? Sannheten er at folk utmerket er i stand til å observere maktens feil og arroganse uten å gjøre den til sin egen.

MEDIENE

har sin rikelige andel av ansvaret for tidas moralske bokettersyn. Medieforskeren Martin Eide påpeker i boka «Til dagsorden!» (maktutredningen) at journalistikk spiller en nøkkelrolle i vedlikeholdet av normer. Som Eide sier det: «Journalistisk formidlede liv-og-lære-dramaer er moralske lærestykker. Og en vokterrolle i forhold til offentlige dyder står sentralt innenfor journalistikkens profesjonsideologi (...). Journalisten har et profesjonelt fundament for å opptre som samvittighetens vaktmestere.»

DETTE ER

et kjernepunkt i journalistikkens samfunnsoppdrag. Rollen som veps i forhold til makten (de slår etter den, men treffer sjelden) er yrkets egentlige begrunnelse. Den er blitt klarere etter at partipressen ble avviklet og nye profesjonsnormer fikk fotfeste. Men vi har også fått en medial tvetydighet. Maktkritikken er blitt viktigere, men det er også intimiseringen. Vi kvittet oss med partiene som journalistikkens herre, men har i stedet fått nye og profesjonelle eiere. Makten over medienes innhold er godt vernet av prinsipper og plakater, men disse gir liten beskyttelse mot at produktet innrettes i samsvar med eiernes forventninger. Det er derfor folk ler hult når journalister og redaktører påberoper seg ytringsfrihetens steintavler i saker hvor det er synlig for alle at den kommersielle impulsen har vært avgjørende.

PARADOKSET

blir synlig i tilfellene Norman og Hærland. Statsråden er tatt i kragebeinet for dyre viner og enslig pianospill på hybelen. Her er reglene i statens personalhåndbok opphøyet til et nytt testamente. Men et glass vin ved klaveret er i alle sammenhenger mindre alvorlig enn akevitt og bilkjøring. Vel kan dårlig pianospill drive folk til vanvidd, men fyll bak rattet kan drepe. Enkelte kommentatorer hevder at Hærlands fyllekjøring vil øke hennes markedsverdi som utagerende entertainer. Mens Normans forbruk av Chablis ødelegger hans politiske autoritet. For ikke å snakke om Morgenbladets kampanje for å stemple hedersmannen Karsten Alnæs som en simpel kopist. Er det slik vi vil ha det?

VI SOM

ikke sitter i glasshus, men i friluft på en veranda, må være forsiktige med å redigere med pekefingeren. Ethvert regelbrudd eller alminnelig menneskelig dumhet behøver ikke ha en signaleffekt som truer ordenen i statsstyret eller kvaliteten i menneskelig samkvem. Kanskje kan vi tenke gjennom hva den danske forfatteren Carl Erik Soya sa: «Journalister er overflatiske, unøyaktige og upålitelige. De likner i det hele tatt sine medmennesker.»