Hvor åpen kirke?

Hva er en åpen og inkluderende folkekirke egentlig?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DEBATTEN OM STATSKIRKEN er det utkrystallisert et kjernebegrep som få later til å utfordre: Uansett forhold til staten, må Den norske kirke være en «åpen og inkluderende folkekirke». Det fins rett nok noen som fortsatt mumler i krokene om at kirken også må være en «bekjennelseskirke», at det så å si er en forutsetning for å være medlem at man tror på Gud. Nei, kirken skal være åpen også for dem som lever i strid med Guds lære, for dem som har syndet. Kirken er for Mette-Marit på Skaugum like så vel som indremisjonskvinnen på Vestlandet.

PROBLEMET MED dette er imidlertid at denne åpne kirken jo må advare mot dem som ikke er åpne nok. Og hvem er det? Jo, det er de som søker «en særrett for de rettroende», sier Gunnar Stålsett. Det betyr at hvis kirken blir så åpen at den gir spillerom også for dem som virkelig er inderlige i sin tro og aktive i sin kirke, så blir kirken «smalere» og mindre «inkluderende». Det var slik statskirkeprestene holdt Hans Nielsen Hauge utenfor kirken. Her møter altså den åpne, inkluderende folkekirke sitt liberale dilemma. Og for å holde orden på åpenheten må man ty til staten på en eller annen måte. Senterpartiet og kulturminister Trond Giske står for varianter av statskirke fortsatt, andre tenker seg en lovstyrt kirke uten grunnlovsbestemmelse, og atter andre en enda mer fristilt kirke, men med visse økonomiske privilegier. Alle trenger statens hjelp.

HITTIL ER DET FÅ SOM har problematisert selve begrepet «folkekirke». Men nå har idéhistorikeren Jan Inge Sørbø gått til Søren Kjerkegaard, Nordens fremste filosof gjennom tidene, og hans generaloppgjør med kirken ved midten av 1800-tallet. I en uanselig bok som han har gitt tittelen «... frels Christendommen fra Staten» gir Sørbø ammunisjon til en mer grunnleggende debatt om forholdet mellom tro, individ, fellesskap og stat. Han viser at Kirkegaard avviser alle taktiske grep som bringer debatten ut i prinsipielle dilemmaer og trivielle selvmotsigelser. «Kierkegaard har ingen sans for høge prosentar», skriver Sørbø. I motsetning til i staten er det i kristendommen nok med en overbevist kristen for at det skal være en kristendom, men blir alle kristne, så er den smale vei blitt så bred at det ikke er noen kristendom igjen. Den kristne staten tar bort alt det provoserende ved kristendommen, det som er upopulært for å gi plass for de mange. Men når staten påtar seg å beskytte det guddommelige, tror man egentlig ikke lenger at det er guddommelig.

JAN INGE SØRBØ hevder at de som står sterkest på «folkekirke»-forestillingen påberoper seg en taus majoritet som vil ha den store åpenhet samtidig som de støtter kirkens politiske standpunkter til apartheid, palestinernes rettigheter eller rasisme. Men er nå det så sikkert, spør Sørbø, og konkluderer: «... ein skal vere varsam med kva ein tek dei tause kyrkejemedlemmene til inntekt for. Så lenge dei teier, skal dei ikkje takast til inntekt for noko ...» Og han konkluderer: «Folkekyrkje-tilhengarane representerer folket på same måte som AKP-m-l representerte arbeidarane».