Hvor er munkene?

Burmas generaler sier at ti mennesker ble drept under demonstrasjonene i landet. Få tror det er sant, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Soldatene er tilbake i Rangoons gater etter illevarslende stille uker i Burma. De sentrale pagodene Shwedagon og Sule er igjen omringet for å hindre nye demonstrasjoner mot landets militærjunta. Soldatene kom tilbake dagen etter at fredsprisvinner Aung San Suu Kyi hadde hatt en samtale med regimets nyutnevnte «dialogminister» Aung Kyi; en utnevnelse som kom på oppfordring fra FNs spesialutsendingen, Ibrahim Gambari, for få uker siden. Om ei drøy uke vender Gambari tilbake til Burma, eller Myanmar som landet offisielt heter, for nye samtaler med generalene og Aung San Suu Kyi.

Spørsmålet mange stiller seg er hvor det er blitt av munkene som laget safranrøde bølger gjennom gatene i Rangoon og andre byer for en måned siden. Hvor mange er drept? Hvor mange er torturert i fengslene og forvist fra pagoder og klostre? Og hvor mange, både munker og demokratiforkjempere, er stuvet sammen under umenneskelige levekår i landets fengsler? Gambari må stille disse spørsmålene, men han må også snakke med demokratiforkjempere og aktivister. Det samme må FNs spesialrapportør på menneskerettigheter i Burma, Paolo Sergia Pinheiro, som får slippe inn i Burma etter Gambaris besøk. Det er første gang siden 2003. Eksilburmesere blogger nå aktivt og ber Pinheiro få en avtale slik at han kan besøke fengslene sammen med det internasjonale Røde Kors; særlig fengslene hvor de politiske fangene sitter og at han få gå fritt uten at juntaens menn skal overvåke samtalene.

Kravene fra aktivister i eksil og i Burma er at Pinheiro må besøke munkeklostrene, fengselssykehusene og legene som jobber der. Både Gambari og Pinheiro må få demonstranter ut av fengslene. FN har åpenbart en viktig rolle selv om Sikkerhetsrådet fremdeles krangler om sanksjoner. Russland og Kina vil ikke være med på sanksjoner, akkurat som den sørasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN. Asiatiske og afrikanske ledere lar seg ikke lenger presse av vestlige sanksjonstrusler. Og det er liten vits i å demonisere Burmas øverste leder Than Shwe, sier en burmesisk kilde Dagbladet har snakket med.

Det har heller ingen hensikt å tro at fredsprisvinner Aung San Suu Kyi kan gi noen orakelsvar for framtida. Hun har jevnlig sittet i husarrest, til sammen 12 av 18 år, og er først og fremst et frihetsikon. Informasjonen hun får av regimet er meget selektiv, men hun er heltemodig uunnværlig som en evig påminnelse om å ikke glemme Burma. Landet som var et føydalsamfunn i tusen år, britisk koloni i 124 år, hadde 12 år med et famlende demokrati og de siste 45 åra med militærdiktatur, vil aldri klare en plutselig overgang til demokrati. Folket vet knapt hva det er, sier vår kilde, som verken tror på trusler om sanksjoner, krigsforbryterdomstol eller regimeskiftet over natta.

Dialog og forsoning er stikkordene, ikke minst for mange av soldatene i den 400 000 mannsterke hæren. De tør ikke vende generalene ryggen hvis det venter represalier fra folket. Og mange har ønske om å komme seg vekk fra hæren, ifølge den samme kilden. Generaltabben for en måned siden var å skyte på munkene. Ingen legger hånd på Burmas munker. Ei heller generaler. Derfor er burmeserne like sinte som de er redde. Og munkene som gikk ut i gatene fordi demonstranter ble mishandlet er ikke lenger som før. En av lederne, unge Ashin Kovida på 24 år, ledet en gruppe på 15 munker. Det folkelige opprøret mot Slobodan Milosevic i Jugoslavia var inspirasjonskilden, ifølge International Herald Tribune. Åtte av disse munkene er savnet. Seks gjemmer seg i Rangoon, mens Kovida har flyktet ut av landet. For en måned siden sto de unge munkene side om side med de unge aktivistene. Det blir nok ikke siste gangen.