Hvor er venstresida?

Mens folket flokket seg om Ari og Märtha og politikerne i Vardø la ned sine verv, gikk venstresidas toppolitikere på bar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTERLYSNINGEN fant sted på Politisk bar tidligere denne uka. Politisk bar er et uformelt politisk debattforum i regi av fritenkeren Erling Fossen og kretsen rundt ham. Debattene legges til den hippe, urbane kafé Gabler i Oslo, et steinkast fra Akersgata, men et hav fra Stortinget. Thorbjørn Jagland har tidligere vært emne for intellektuell debatt her. Mandag var han aktør og innleder sammen med SVs Øystein Djupedal.

Jeg er litt usikker på om den tørste, samfunnsengasjerte, lett anarkistiske eliten som deltok, fikk slokt sin politiske tørst, om de ble tørstere eller om de bare rapte av det hele. Men det er egentlig ikke så farlig. Det viktigste er at noen reiser grunnleggende spørsmål ved svakhetene i vårt politiske system et annet sted enn i Stortinget og i tv-studioene. Erling Fossen tvinger politikerne på bar, hvor de ifølge Rune Gerhardsen burde vært langt oftere.

JAGLAND OG DJUPEDAL hadde dessuten bedre kontakt med forsamlingen her enn de normalt har fra Stortingets talerstol, i hvert fall etter den andre ølen. Men spørsmålene de skulle besvare er veldige i sine dimensjoner og krever et vidsyn som konkurrerende og jordnære politikere normalt ikke tillater seg i den politiske hverdagen. Djupedal løftet seg tappert til idéhistoriske høyder. Men Jagland brakte ham, av rent konkurranseinstinkt og gammel vane, ned på jorda igjen, til det betenkelige samarbeidet mellom SV og Frp om «barnehagesatser» og «tippenøkkel». Men slike sneverheter utløste kraftige snøft blant tilhørerne. Det var ikke slik hverdagskrangling de ville høre. Forsamlingen som møter på Politisk bar er tilbøyelige til å gripe etter pistolen om de hører ordene «revidert nasjonalbudsjett». Og det kan vi saktens forstå.

PREMISSENE for debatten var at vi lever i en politisk unntakstilstand, i spriket mellom en globalisert økonomi og nasjonal politikk. Store multinasjonale selskaper og stater dominerer, mens de fleste borgere i og utenfor EU er prisgitt «utviklingen». «Hvordan lager man en radikal politikk knyttet til det globale nettverkssamfunnet?» spurte arrangørene. Kan SV og Ap lage en ny allianse? Og hvilken ny politikk skal i så tilfelle den alliansen føre? Underforstått: Hvordan vil venstreradikale ideer og løsninger overleve når vilkårene for tradisjonell venstrepolitikk er borte? Eller for å si det med Svend Grundtvig: Hvor kan man plukke roser, hvor ingen roser gror?

ET SPØRSMÅL som ikke sto sentralt i debatten, er hvorfor velgere som naturlig hører hjemme på venstresida i stedet slutter opp om høyreradikale partier. Og hvorfor dette skjer i økende grad i flere europeiske land. Dette skjer samtidig som tradisjonelle høyrepartier erstatter gamle venstreregimer i land etter land. Hva vil høyredreiningen i flere av EUs medlemsland gjøre med EU? Vil et høyredominert EU i like stor grad som et sosialdemokratisk kunne være et instrument for sosial rettferdighet og regulator av markedskreftene, slik Jagland vil? Hva betyr overføring av nasjonal beslutningsmyndighet fra de nasjonale parlamenter til Brussel for den jevne borger? Selv innbyggere i folketette land på kontinentet kan føle at avstanden mellom dem og de som bestemmer over dem, blir like lang som fra Vardø til Oslo. Hva tenker de arbeidsledige som opplever at EU-systemet ikke har fått bukt med skyhøy arbeidsledighet? Hva tenker de som frykter at velferdsordningene svekkes, at pensjonene er usikre som følge av konkurransen med USA, som har mindre av slikt? Og hvem flokker de seg rundt som føler seg utdatert, feilutdannet, kort sagt som sand i samfunnets konkurransejagende maskineri?

UTRYGGHETEN i brede lag av befolkningen er utvilsomt en av forklaringene på de høyrepopulistiske partienes framgang. Felles for dem er at de forfører engstelige sjeler med løfter om bedre velferd, samtidig som de peker ut flyktninger og asylsøkere som syndebukker. Som lederskribenten i Le Monde Diplomatique uttrykker det i mainummeret: Innvandrerne blir et lett mål for misnøyen, fordi de symboliserer sosial omveltning og representerer en uønsket konkurranse blant dem som har minst.

JAGLAND HAR RETT i at det er nødvendig med sterke internasjonale organer, som EU, i en globalisert verden. Men det vil nødvendigvis øke avstanden mellom den jevne borger og de som bestemmer over deres liv. Og med avstand følger avmakt, og med avmakt frustrasjon, og med frustrasjonen en lengsel etter sterke, udemokratiske menn. Landene gir fra seg nasjonal suverenitet og råderett, mer av tvang enn begeistring. Nasjonale politikere legger til rette for å gi sitt næringsliv best mulig utgangspunkt i den globale konkurransen. Lovene om fri konkurranse står over europeiske nasjoners grunnlover. Og nasjonaløkonomien er tilpasset inflasjonsmålet til Norges Bank, som igjen er tilpasset Den europeiske sentralbank. Drivkreftene i private aksjeselskaper er å kunne gi sine eiere maksimalt i utbytte. Gjør de ikke det, flytter eierne pengene og driftsgrunnlaget et annet sted. Hva kan Jagland og Djupedal, som er tilhengere av sosial rettferdighet, likhet og brorskap, utrette i ei slik tid? De bør skjerpe sine analyser, slutte å konkurrere seg imellom og gå mer på bar.