Hvor er visjonene i forskningspolitikken?

Valgkampen er i gang. Det meste dreier seg om de nære ting: skatt, matmoms, sykehjem osv. På godt og ondt vil politikk til enhver tid mye dreie seg om lengre brød og kortere timer. Men utover de fire neste år og lenger inn i framtida. Hva da?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Honnørordene renner inn: kompetanseheving, ressursforvaltning, miljøvennlig utvikling, bioteknologi, kunnskapsbaserte arbeidsplasser. Noen drister seg til og med til å si høyt at det er viktig med forskning. Ingen er uenig. Alle legger ansiktene i alvorlige folder og sier som i de gamle sagaene at dette var vel talt.

Det er farlig når alle er enige. Alle er ikke enige om skatt. Da kan det bli temperatur og engasjement når ordene faller: egoisme, ekstremisme, statlig kvelertak, privat initiativ, folkelig opprør, ettpartistat osv.

Rapporter

Slike ord faller ikke når man diskuterer forskning. Vi har nok av rapporter både fra nasjonale og internasjonale kapasiteter som har satt tingene på plass. Vi er en sinke i internasjonal sammenheng når det gjelder satsing på forskning. Diagnosen er klar, men behandlingen er preget av småpusling og manglende forståelse av alvoret.

Hvor er de visjonære, de som ser inn i framtida og vil noe med et Norge som må basere seg på økt kunnskap og forskning? I tidligere tider hadde vi nasjonale strateger som Rune Slagstad viste i sin bok med samme tittel. Folk som ville noe med nasjonen og forskningsmiljøene, både da Norge var en blivende og ung nasjon, og etter krigen med nasjonal gjenoppbygging. Men hva med fredstid og overflod? Vår felles framtid er avhengig av at vi starter umiddelbart med en opprustning av gamle og nedslitte forskningsmiljøer. Det kan man ikke få til med småflikking og snakk om opptrappingsplaner og fond med en viss avkastning. Det dreier seg om visjoner, storsatsing og kraftige endringer av organisering og arbeidsrutiner bl.a. ved universiteter og forskningsråd. Det dreier seg også om struktur og organisering. Universitetssystemet er sendrektig og gammeldags, og underlagt lover og regler som synes tilpasset embetsmannsstaten fra 1900-tallet. Ingen spør om nye tiltak tjener hovedhensiktene: forskning, undervisning og formidling.

Ansette

I andre europeiske land kan man ansette en god forsker i løpet av noen uker. Det er opp til det enkelte institutt å gjøre dette, og de får ta ansvaret for sine beslutninger. I Norge kan ansettelse av forskere på professornivå ta flere år! Vi kan ikke engang være med i konkurransen om gode forskere med de systemer vi er påtvunget. Vi hadde ikke vært i verdenseliten på ski om løperne var tvunget til å starte med treski!

Det må ruskes opp. Instituttene må få mer å si over sin egen framtid, og dermed større frihet til å lykkes eller mislykkes. Vi må øke andelen postdoks i norsk forskning dramatisk. Det må bli flere åremålsstillinger på toppnivå. Etter doktorgrad må forskeremner sendes til utlandet med garantert stilling i tre- fem år etter tilbakekomst for at miljøene skal kunne nyttiggjøre seg de investeringene samfunnet gjør ved å sende folk ut. Den politiserte programforskningen må reduseres. Den binder altfor mye midler og konsekvensen er reduserte bevilgninger til grunnforskning. Dette er en brøkdel av nødvendige tiltak. Det må i det hele tatt bli mer dynamikk i systemet om vi skal kunne henge med forskningsmessig.

Lojalitet

Vi har mange flinke folk i de norske forskningsmiljøene. Mange av dem har utvist en nesten utrolig lojalitet mot et system som ikke gir mye tilbake. Gis de bedre betingelser, vil resultatene komme. Slik det er nå forsker mange på sparebluss, endel gir bare opp, eller går over i annen virksomhet.

Forandringer er alltid ubehagelige. Det var ikke norske skiløpere som sto på barrikadene for å få innført V-stil i skihopp eller for å ta i bruk glassfiberski i langrenn. Forandringer kommer ofte utenfra.

Vi trenger folk som vil slåss for norsk forskning.

De som ser mulighetene og utfordringene.

Dette er et spørsmål om vilje og visjoner.

Har vi politikere som vil noe på vegne av norsk forskning?

Hvor finnes de?