Hvor går grensen?

KØBENHAVN (Dagbladet): På en fornem restaurant i København holdt noen konservative et EU-møte. En kvinne sto fram og sa at hun leste både Søren Kierkegaard og andre forfattere uten problemer. Amsterdam-traktaten, derimot, den forsto hun intet av. Den er skrevet av og for en elite, sa hun.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun peker utvilsomt på noe riktig. Amsterdam-traktaten er den mest «tekniske» og vanskeligst tilgjengelige tekst som er blitt presentert før en folkeavstemning om EU i Danmark. Dermed er det heller ikke enkelt å svare på det spørsmålet som lurer bak alle de danske folkeavstemningene: Betyr dette mer eller mindre union?

  • Det er et klart flertall i Danmark for et tett og nært EU-samarbeid. På den annen side er det et like klart flertall mot et føderalt Europa, og det er i det uoversiktlige juridiske og politiske farvannet mellom disse to punktene de største kampanjene boltrer seg overfor velgerne. En dansk folkeavstemning om EU er en studie i kunsten å sette grenser. Frontene møtes med sine grensemerker, men blir aldri enige om hvor de skal stå. Derfor blir heller ikke denne femte folkeavstemningen om EU den siste.
  • Striden om Schengen-avtalen er illustrerende. Folketinget har vedtatt avtalen, men med Amsterdam-traktaten løftes deler av justis- og rettssamarbeidet i løpet av noen år fra det mellomstatlige til det overstatlige området. Det innebærer flere flertallsavgjørelser. Etter det danske nei ved folkeavstemningen om Maastricht-traktaten, oppnådde danskene fire forbehold, et av disse var en reservasjon mot å delta i en overstatlig rettspolitisk union.
  • Tilhengerne av Amsterdam-traktaten mener dette forbeholdet står fast, og at Folketinget når som helst kan vedta en utmeldelse av Schengen-samarbeidet. Nei-sida sier tvert imot at den nye traktaten undergraver det danske forbeholdet, og at Danmark dermed blir knyttet til et overstatlig samarbeid innenfor områder som for eksempel flyktning- og asylpolitikk og polititjenestene. De frykter blant annet at et spesielt EU-politi skal få mulighet til å operere i Danmark, og at overvåkingen av borgerne vil øke. I striden om Schengen dreier det seg med andre ord om både de fysiske/geografiske grensene og om de politiske grensene i selve EU-samarbeidet.
  • Et dansk ja vil neppe endre så mye på den norske regjeringens vanskelige situasjon foran de nye forhandlingene, mens et nei utvilsomt vil bli mottatt med glede i regjeringskvartalene i Oslo. Ja-sidas ledende politikere har stort sett ikke villet diskutere spørsmålet om hva som skjer ved et eventuelt nei i Danmark. Da utenriksminister Niels Helveg Petersen ble spurt om dette forleden, tok han seg oppgitt til hodet og sa at han ikke hadde intellektuelle ressurser til å tenke seg hva som så skulle skje. På det viset fikk han fram at det står mellom et ja eller kaos. Så enkelt er det ikke, for ved å ikke diskutere konsekvensene av et nei, eller ved å påstå at et nei betyr utmeldelse av EU, avviser man også nei-et som et reelt alternativ. Dette er en måte å møte mange velgere på som kan straffe seg.
  • Flere kommentatorer har pekt på at dette reiser et demokratisk problem ved folkeavstemningene, fordi den politiske eliten har forhandlet seg fram til et forslag som folk skal si ja eller nei til. I realiteten handler dette om et ja eller nei til det bestående, mens en folkeavstemning i rett demokratisk forstand burde ha to likeverdige alternativer som folk skal ta stilling til.
  • På den annen side er det vanskelig å se at Amsterdam-traktaten representerer den store grenseoverskridelsen til en union, slik den store avisa Ekstrabladet skriver med sin kampanje «Grensen er nået».

Den politiske og økonomiske situasjonen i Danmark er svært forskjellig fra 1992 da det ble et nei til Maastricht-traktaten. Det står ganske enkelt mye bedre til for landet og de fleste innbyggerne. Også det kan få mange tvilere til å tenke at dette ikke er anledningen til å sette foten ned og si stopp, eller til å engasjere seg i det store enten eller.